Og med "noen ganger" mener jeg sånn cirka hver dag i mitt liv.
Ta for eksempel på onsdag. Hvor jeg åpner ei bildør uten å se meg for, og er sånn et millisekund unna å veive ned en syklist!
Jeg sa unnskyld med min mest beklagende stemme, men han sendte meg uansett DET hatblikket.
Dette var forresten den andre syklisten i Bergen som hater meg.
Type fem minutter senere skjer neste "hendelse". Jeg sitter da på bybanen, med ryggsekk på ryggen. Midt i samtalen jeg har lener jeg meg inntil veggen, og litt etterpå hører jeg en slags hvesende lyd. Jeg registrer og at det er en søtaktig lukt i bybanen.
Min medpassasjer bare "ha ha, er det du som lager lyden?"
Og jeg bare "ha ha", fordi det er sykt mange rare lyder (og lukter) på bybanen hele tida. At JEG skulle stå for noen av dem, er liksom ikke så sannsynlig.
Så det er jo litt morsomt at lyden faktisk stopper opp når jeg retter meg opp i stolryggen.
Helt til jeg innser at lyden KOM faktisk fra meg, eller rettere sagt sekken min. Hvor jeg har greid å presse ut ALL tørrsjampoen min, ved å lene meg inntil sekken.
Da lo vi godt. Og da ble det jo enda mer støy fra min side, ha ha.
Noen timer senere er jeg på Life-gruppe (bibelgruppe i kirka. Vi snakker om tro, livet, drikker te, osv. Veldig hyggelig.) Imens vi prater om ett eller annet, skal jeg helle vann til meg selv i et glass. Som, dere vet, er en basic life skill de fleste har mestret siden slutten av barnehagen.
Bortsett fra Frk. Randøy, tydeligvis. Som greier å helle ut vann på både buksene og gulvet.
Lol. Som jeg sa, jeg må bare le.
Og nå må jeg gå, for jeg skal i bryllup!! Altså, ikke mitt eget, hvis noen lurte (he he), men noen andres.
Vi snakkes snart igjen, kjære venner :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar