Ukas dilemma: bryllupskake og livsfare, eller ingen kake og trygghet

"Bilen er ødelagt," sier Astrid på telefonen. "Det skjedde da jeg skulle parkere i dag morges. Nå er den på verksted."

"Å nei!" sier jeg, og setter meg opp i senga, hvor jeg 30 sekund tidligere lå og sov.

Vi er i Bergen, og nevnte bil skal frakte oss hjem til Kristiansand I DAG. Nøyaktig 26 timer senere skal nemlig venninnen vår Hanna gifte seg.

SÅ. Hva gjør vi nå??

Jeg ringer noen leiebilselskaper for å høre om priser (forsikringen dekker det), og går så inn på Aftenpostens hjemmesider. Her blir jeg møtt av overskriften "Storm - livsfarlige kjøreforhold i Sør-Norge".

Okei. Hva gjør vi NÅ?

Vet ikke åssen dere har det, men selv er jeg veldig lite glad i å frivillig oppsøke situasjoner som betegnes som "livsfarlige".

Og nå er Astrid på jobb, og Maria sover, og jeg må ta alle avveiningene på egen hånd. Skal vi leie bil? Skal vi i det hele tatt kjøre? Potensiell bilulykke og bryllup, eller overlevelse og ingen bryllup? 

Bryllupslysten blir seierherren denne gang, og halv fire kjører vi avgårde i leid Ford. Må forresten legge til at dette var ca. verdens minste bil noensinne. Siden det var JEG, aka en person uten nevneverdig bilkunnskap, som bestilte bilen hos Hertz. De spurte hva slags bil vi ville ha, og jeg kjente på meg at dette var et sånn spørsmål jeg bare var svært lite kapabel til å svare på. Tror jeg sa noe sånt som "Ha ha, jeg vet ikke, den billigste?"

Og da tok de meg visst på ordet.

Tror det var litt mange valg for Frk. Randøy denne dagen, gitt. Jeg utøvde ihvertfall tidenes dårligste outfitdømmekraft:

Man får ikke frem tightsene og skoene på bildet, så dere kan se et eget bilde av dem her, siden det i stor grad var dem som gjorde antrekket så lite lekkert:

Jeg GREMMES.

Maria sa det så ok ut, da. Men, hun er kunstner og kan gå med ALT og se sykt kul ut. Min look er liksom mer polert, og da kreves et VISST nivå av mental tilstedeværelse...

Det som egentlig er vittig med denne situasjonen, altså klessituasjonen, er at 1) jeg bryr meg så himla mye om at jeg en dag i mitt liv gikk med klær som ikke matchet 100 prosent, og 2) at jeg fikk Astrid til å ta outfitbilde foran bokstavelig talt ALLE på hele ferja.

Etter outfitbildet var tatt, ble jeg faktisk litt flau over egen atferd. Men så tenkte jeg "jaja, vi skal jo bare være her i tjue minutter, og så ser vi aldri disse menneskene igjen!"

Den tanken tenkte jeg om igjen noen minutter senere, da vi endte opp med å ha en litt vel klein, litt vel høylytt samtale...Tjue minutter, så var vi ute av hverandres liv.

Bare at vi satt der jo ikke i tjue minutter, men i HALVANNEN TIME!!?

Astrid og Maria bare "nå ser jeg land!" type hvert fjerde minutt, men du ser vel egentlig land en god del av tida når du kjører rundt i en fjord, poenget er jo at du må komme til havna. Og det gjorde vi altså ikke på en god stund.

Vi fikk ikke noe info heller, men til slutt sa de at vi kunne gå ned i bilene. Bare at jeg tror det var for å gi oss falskt håp, for vi måtte sitte der nede evig lenge.

Men! Til slutt kom vi oss på land, og da var det fest og glede i Forden skal jeg si dere!

Er jo generelt en fest og en glede å være på tur med Astrid og Maria, da. Sang, latterkrampe, godteri og tulle-pose-selfies i skjønn forening. Sykt takknemlig for å ha dem begge som venner!

(Btw, viktig for meg å få frem at vi er IRONISKE når vi tar sånne bilder som det ovenfor, he he...)

(Og vi tar altså litt AV når det gjelder ironisk posing, slik at jeg ikke har normale bilder av oss å legge ut...)

Vi kom oss også helt hjem til slutt, tross i vindkast som til tider rykket til bilen. Jeg trodde vi skulle dø til tider, men det gikk som dere sikkert forstår bra ;) Og, i går fikk Astrid og jeg oppleve Hanna og Andreas bryllup. De strålte virkelig begge to, utrolig gøy å kunne være med på!

Dere må ha en god søndag videre, vi snakkes =)