For det første, så må jeg si at hatteverden er en diskriminerende verden. Vi med små hoder har nemlig store problemer med å finne hatter som ikke faller langt nedi panna vår.
One size fits all, du liksom.
Men. Er det noe vi diskriminasjonsutsatte lærer oss, så er det utholdenhet. Etter flere måneders søken, finner jeg endelig en hatt som (nesten) passer.
Jeg forlater butikken i en nærmest euforisk tilstand. Endelig er drømmen blitt til virkelighet!! Hatten plasseres på hodet, og jeg føler meg chic og fancy. Birgitte Bardot meets Jackie O, liksom.
Men. Her er det jeg også føler meg: rar. Annerledes. Det er tross alt ikke så vanlig med hatt.
Følelsen blir ytterligere forsterket, når vennene mine sier jeg er "kul som tørr å gå med hatt."
Jeg visste ikke at dette var et tilbehør som krevde mot?
En annen ting med hatter, er at du får litt begrenset synsfelt. Jeg er noe klumsete fra før av, OG jeg har en forkjærlighet for ustabile, høyhælte sko. Altså trenger jeg alt synsfelt jeg kan få...
Resultatet blir nå at jeg ender opp med å kollidere med folk. Og søppelkasser. Og lyktestolper. Frekk og fjern, det er det jeg føler meg.
Jeg vurderer å bare droppe hele hattegreia. Ta på meg angorabeaninen, som tredjehver jente i Norge eier.
Så får jeg øye på meg selv i et butikkvindu. Hallo, jeg ser jo bare utrolig KUL ut! Dette er NØYAKTIG slik jeg forestilte meg at jeg ville se ut, når jeg endelig fant drømmehatten!
Hatten, den forblir på. Den er ikke som alle andres hodeplagg, men den gjør meg så glad. Den er meg. Helt unik.
MEN, jeg passer på å trå litt mer forsiktig enn vanlig. Det er lite som ødelegger hele den "elegant-kvinne" greia mer enn å bli full av avfall fra en søppelkasse...trust me!
Klem fra Frøken M =)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar