Mitt episke liv

Dere vet hvordan jeg skrev at Astrid og meg sine føtter kanskje kom til å bli avbildet i Det Nye? Vel. Det skjedde faktisk!!!

Så det var jo bare ekstremt gøy! Vi snakker massive gledesutbrudd i leiligheten. Hele Strømgatens kjendis, det er oss altså.

Litt senere spurte jeg Kristine om hun hadde fått med seg de gode nyhetene. Siden hun hadde vært på rommet sitt mens nevnte gledesutbrudd fant sted.

Hun bare "ja! Det er ganske lytt her!"

(Det er det. Jeg pleier liksom å høre når Hanne, som har rom ved siden av meg blar i ei bok. Vi har ikke så mange hemmeligheter for hverandre, for å si det sånn. )

Og jeg bare "Ok. Jeg bare lurte. Siden du ikke kom ut og gratulerte oss, liksom".

Men da kunne ikke Kristine svare. Fordi hun lo så mye. Av meg. Og det jeg sa.

Jeg er ganske vant til det. Å bli ledd av altså. Jeg legger vel egentlig i stor grad opp til det selv.

Men. Avbildningen. Jeg forstår greia med at jeg kanskje ble litt i overkant begeistret/glad for det. Men jeg tenker at det er en fin ting. At jeg blir så sykt glad for ting liksom. (For jeg gjør faktisk det, sånn generelt.) Og hallo. Bilde av føttene dine i Det Nye!? Det er jo faktisk ganske stas.

Også er Det Nye tross alt mitt favorittblad, sånn av alle de mange bladene kollektivet får tilsendt hver måned. Faktisk tror jeg det er alles favoritt. Det har liksom den perfekte blanding av mote og livsstilsstoff, seriøse og useriøse temaer. Jeg føler og det er veldig myntet på vår aldersgruppe.

(Jeg bare syntes ikke det er så veldig gøy å lese artikler om typisk "kunsten å kombinere karriere og familieliv". Jeg er liksom ikke helt der enda.)

Ellers så må jeg nesten nevne enda et lite episk livsøyeblikk. Kristine og meg skulle rekke bybanen i går nemlig, for å dra på LIFE.

Vi var (as usual) litt sene, slik at bybanen kom kjørende fra Byparken mens vi løp bortover mot Bybanestoppet. Egentlig pleier vi å gå på på Nonneseter, men vi fant ut at det var mer sannsynlig at vi rakk det dersom vi dro til neste stopp, Bystasjonen. Så da løper vi, ikke sant, og Bybanen kommer seriøst kjørende mot stoppet, og vi bare fortsetter å løpe, og jeg hadde liksom akkurat spist kake. Og hadde på meg høye hæler.

OG, når vi endelig kommer frem til stoppet, så står det et digert gjerde foran! Men vi klatrer bare over, uten å nøle. Faktisk greier jeg å sette fast foten, så det ble litt dramatisk.

Vi endte opp med å rekke det akkurat, og det er jo seriøst den beste følelsen.

Til slutt må jeg dele noe annet episk. Som jeg leste i min kjære burgunder fargede bibel (it-fargen, vet dere. Viktig å være trendy på alle sider av livet, også de åndelige) Nemlig Joh 15; 1-17. Kan leses her!

Som bare handler om hvor bra det er å holde oss nær til Gud. Her er et lite sneak-peek:

Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene - Joh. 15: 4-5 

Dette bibelverset gjør meg bare veldig...glad. Det er så sykt mye her i verden som hevder å skulle være "meningen med livet". Som skal redde oss. Gjøre oss lykkelige. Men egentlig. Så er det bare ham som gir liv. Episk liv. 

God natt!