Always go for the weird stuff: Mallorca la segunda parte*

Uten mat og drikke duger helten ikke, sies det jo. Og det gjelder vel egentlig for turister også. Vel, strengt tatt gjelder det for alle mennesker i hele verden. Helter eller ei.

Når det gjelder drikke, så tror jeg seriøst at jeg brukte halve reisebudsjettet mitt på vann. Det var liksom ganske varmt, og det er måte på hvor mange flasker ei stakkars jente uten ekstremt utviklet armstyrke kan gå rundt og bære på en gang. Så mitt evige Mallorcaproblem var "hvor kan jeg skaffe meg vann?"

Dette var ekstra vanskelig fordi det er omtrent tre supermarkeder i hele Palma.

OG dehydrering og solstikk er min største feriefrykt.
 
Når det gjelder mat, så startet vi alltid dagen med verdens beste hotellfrokost. Tatt i betraktning prisen var hotellet vårt nemlig overraskende fancy.

Ellers måtte vi spise ute alle måltider. Vi var faktisk utrolig heldige, og fikk tak i masse god mat. Mitt personlige matbestillingsmotto er always go for the weird stuff, så det ble mange interessante retter.

Det gøyeste var da vi dro inn i de små sidegatene i Palma. Hvis jeg hadde vært veldig observant, så hadde jeg fått med meg gatenavnene.

Men. Hvis du er midt i byen. Og du går i den gata med Zara og Zara Home og Hennes**. Så går du bare inn til høyre. For her venter det deg...kulinariske eventyr. Oh yes. Det var fantastisk. Masse lokalfolk spiste der. Masse tapas. Masse sjarmerende spisesteder.

Love love love.

Bildene er forresten fra en av disse restaurantene. Den var utrolig kul, veldig spansk.

 Astrid og meg hadde en slags photosession mens vi venta på  maten.

Og Ingelin og Mats oppførte seg litt mer voksent, de skal jo tross alt gifte seg, og satt på plassene sine. Selv om jeg må si at de var minst like barnslige som Astrid og meg da vi var ute i vannet...

Så kom maten. Og den var diggediggedigg.

Hvis du ikke har merket det ennå, så er jeg dessverre den type turist som er veldig inni å oppleve det "autentiske" i det landet de er i. Jeg tror det er en slags arv fra min kjære far, som for eksempel insisterte på å finne veien selv i et fullstendig kinesisktalende Kina på 80-tallet.

En ting jeg ble veldig glad i å gjøre, var å snakke spansk med spanjolene. Etter mine uker i Honduras, samt mine cruiseopplevelser, kan jeg altså et par gloser. Som jeg bruker for alt de er verdt. Bare at noen ganger begynte spanjolene å snakke videre til meg, etter at jeg hadde spurt om hvor "banjoen" (doen) var, eller sagt at jeg skulle ha "uno aqua". Og jeg bare "ehm, si, si."

Jeg kan ganske mange kristne barnesanger på spansk, da. Men jeg følte ikke alltid at å fortelle at "yo tengo un amigo que me ama, y su nombre es Jesus" *** passet helt inn i sammenhengen.

For eksempel til den ikke-engelsktalende kelneren på vår siste kveld på Mallorca, da jeg hadde Min Verste Matopplevelse Noensinne.

Vi burde selvfølgelig ha tatt hintet, tatt i betraktning at det kun var turister som spiste der. Men vi var sultne, blodsukkeret var lavt, vår evne til rasjonell tenkning var ikke helt på topp.

Så, vi satte oss ned på restauranten, på et bord som lå direkte ved et slags kloakkavløpsluftrør. Og det burde kanskje ha vært et nytt hint. Men igjen, det var snakk om lavt blodsukker. Nedsatt evne til rasjonell tenkning. You know?

Men da maten faktisk kom. Da innså vi endelig sannheten: dette var et helt elendig forferdelig spisested. Jeg mener, de andre hadde bestilt kylling i karri og pepperbiff, og det smakte liksom ikke sånn helt fantastisk.

Men min mat. Oh my. Jeg blir fortsatt helt seriøst litt dårlig av å tenke på det. Jeg pleier altså å like blekksprut, vel, egentlig liker jeg alt, derav matmottoet mitt. Blekkspruten her, derimot...vi snakker seigt og ekkelt og oljete.


Bare se selv.

Det var kjempetrist. Jeg hadde nesten lyst til å begynne å grine.

Etterpå dro vi på Hard Rock Cafe og spiste oss mette på brownies. Så da ble jeg glad igjen. Selv om jeg må si minnene om blekksprutmåltidet mitt nok vil sitte i meg på en stund.

 Så kanskje jeg må revurdere mottoet mitt.

Nå som jeg har kommet hjem har jeg forresten spist en halv parmesanost. Pluss drukket masse gratis vann. Bare for å informere, liksom.

Og jeg tror egentlig ikke jeg vil revurdere mottoet mitt. Siden mesteparten av tida så liker jeg the weird stuff. 

Adios  =)

*google translate har æren for oversettelsen, og tar da også all skyld om den viser seg å være feil... 
 **og før du går videre, må du love meg at du går INN på butikkene. I allefall på Zara. Og Zara Home. Zara Home er fantastisk. Jeg vil flytte inn der. Og bo der. Forever and ever and ever. Make it Malene Home, liksom.
* Jeg har en venn som elsker meg, og hans navn er Jesus