Når tid, da, nå?

Det er litt rart det der med tid. Det som er nå er NÅ, og så, bare et sekund senere, er den tida DA og det er en ny NÅ. Og så er det NÅR, fremtiden, som er der, forann deg, så du har noe å strekke deg etter. Når du endelig når den, er den derimot blitt NÅ, og det er en ny NÅR å grueglede seg til.

Det er jo veldig ofte sånn...at vi blir så fokuserte på DA, på det som var, både det positive og det negative, flausene og de gamle triumfene, og på NÅR, det spennende og det muligens forferdelige, at vi glemmer hele NÅ.

Selv har jeg særlig tendenser til sistenevnte. Jeg shopper vintertøy i juli, sommertøy i februar, og gleder meg til juleferien i høstferien.

Men her er greia: DA, det har skjedd. Du kan ikke gjøre noe med det. Og NÅR? Det vet du ingenting om. Den blir aldri helt slik man forestiller seg.

NÅ, derimot...NÅ er det sommer, av og til blå himmel, litt måkeskrik. NÅ er (iallefall jeg) ung, frisk, lykkelig mesteparten av tida. AKKURAT NÅ hører jeg noen støvsuge TVstua. Det er masse trær som vaier i vinden utenfor vinduet mitt. Jeg hører noen lukke ei dør. Jeg hører noen...synge?

For tida...så prøver jeg å leve i nuet. Ikke fullstendig og altoppslukende, men jeg vil stoppe opp og se og le og leve NÅ ikke DA og NÅR.

Her er det beste, det betryggende, det fantastiske: Gud, han var med DA, alltid. Og han er med NÅR, alltid. Og han er her, akkurat NÅ, klar til å hjelpe, trøste, rettlede.

For Gud er god, hans miskunnhet varer til evig tid, og hans trofasthet fra slekt til slekt.
salme 100, 5

For dette er dagen som Gud har gjort, la oss fryde oss og glede oss over den!
salme 118, 24

Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.
Apostlenes gjerninger, 17, 27-28