London, del 1: et dårlig førsteinntrykk, utspekulerte anti-royalister, gentlemen med tvilsomme hensikter, og skumle designerbutikkdamer

Long time no see, I know, I know...

Men jeg altså vært opptatt. Først med en reise til England, først og fremst London, og så med en liten ting kalt jobb. Sistenevnte holder jeg forøvrig fortsatt på med, men jeg antar at ferien min kanskje er enda mer spennende lesestoff...

Vi boarda altså flyet dagen etter Sankthans. Jeg var ærlig talt litt forundret over at foreldrene mine i det hele tatt fant ut at vi skulle til London. De (vel, kanskje mest pappa) har en sånn greie for å reise til Ukjente og Obskure steder. Selvsagt uten hjelp av noe annet enn kart og kompass. Og, i tilegg til dette, hadde de og meg faktisk utarbeidet et (riktignok ganske udetaljert, men uansett) PROGRAM for hva vi skulle gjøre i ferien. Og foreldrene mine er virkelig ikke reiseprogram folk.

I og med at jeg aldri hadde vært i landet, bare lært om det i engelsken, sett filmer fra det, lest bøker som tok sted der, osv, var jeg ganske spent på hvordan Merry Olde England egentlig var. Og for å være ærlig var den første reaksjonen min litt sånn "ehm...what`s the hype?"

Vi skulle bo i Bayswater, som ligger like ved Hyde Park, og pappa bare "dette er et veldig fint nabolag" før vi kom der. Det kan vær, men vi fikk liksom ikke sett så mye av det, i og med at leiligheten vår lå i kjelleren. Vinduene våre hadde utsikt til ei trapp og en bod hvor folk drev og gikk ut og inn ganske ofte (for alt jeg vet var det egentlig en slags hemmelig inngang til Londons hotteste klubb). Ikke for å snakke om det faktum at huset lå over undergrunnen, så man kjente en slags risting ganske ofte.

Vi gikk iallefall ut for å spise, i det såkalte Fine Nabolaget. Området med butikker og spisessteder like ved var liksom litt vel fullt av turistbutikker og stygge Subways and the like. Vi endte faktisk opp med å spise på nevnte Subway, for det var det eneste stedet alle likte maten (det er den type ting som hender veldig ofte når man har tre yngre søsken...)

Følelsen min var litt sånn "Jeg har lest "Stolthet og Fordom". Jeg har lest (litt av) Shakespeare. Jeg har sett "Notting Hill". Dette ligner ikke på NOEN av disse tingene. Det er så mange folk her! Hvor er Mr.Darcy?"

Selv om undergrunnen fortsatt ristet under oss, så jeg det hele i et litt bedre lys dagen etter. For det første så jeg meg rundt i gata vår (som altså ikke lå helt i det stygge butikkområdet), og fant ut at det faktisk var ganske koselig der. Noe av det jeg har funnet ut at jeg virkelig elsker med England er bygningene. De er så fine! Jeg tok bilde av dette huset, som altså lå tvers ovenfor bygningen vi bodde i:

Nei, jeg ville ikke hatt problemer med å bo i dette huset...

Etter å ha spurt ca. fem mennesker om veien, fant Mamma, Silje, Andreas, og meg frem til Buckingham Palace, hvor vi møtte Pappa og Paul (de hadde vært...det er egentlig ikke så veldig interessant hvor de hadde vært, så jeg tror jeg dropper å skrive om det.). Den siste mannen vi spurte sa at det var veldig langt, altfor langt å gå, hend til slottet. Hvilket egentlig var litt merkelig, i og med at vi da befant oss ca. tre-fire minutter unna slottet. Jeg vet ikke om han var en iherdig anti-royalist som prøvde å unngå at turister besøkte (det for ham) forhatte slottet, lurte oss, eller rett og slett gikk veldig sent (han var ganske lav) slik at slottet for ham faktisk lå ganske langt unna.

Uansett, ved Buckingham Palace så vi på "changing of the guards". Dette går ut på at vaktene skiftes ut eller noe sånt, og inneholder mye marsjering frem og tilbake. Jeg fikk dessverre ikke tatt bilde av det, men han ene vakten med diger hatt hadde på en måte noe som så mistenkelig ut som en knallblå vaskekost som stakk ut av den ene sida på hatten:




Jeg elsker at de har en HUND med i marsjen.

Uansett, etterpå gikk pappa og lillebrødrene mine til Chelsea for å, i følge nevnte brødre, stalke Chelseaspillere. Mamma, Silje, og meg skulle i følge programmet oppleve litt kultur: besøke Victoria and Albert museum. I følge reisehåndboka hadde de nemlig et moterom!

Vi fant en eldre britisk mann og spurte ham om veien, og han tilbudte seg å følge oss hele veien. Og det var...en lang vei. Britiske mennesker er virkelig veldig hyggelige! (med mindre han bare likte mamma eller noe...han sa faktisk at han trodde mamma og meg var søstre.)

Vi fant iallefall frem til museet. Av alle de svært mange fantastisk fine bygningene i London var Victoria and Albert Museum en av mine favoritter.




Og moteutstillingen var veldig fin! Jeg digga den pelsgreia, den var laget av en elev på en eller annen motedesignerskole.

Jeg fikk også kjøpt dette papiret fra gavebutikken (jeg elsker gavebutikkene til museer):

Senere så vi oss rundt i gata museet lå i, som for det meste inneholdt ganske dyre butikker, deriblant Harrods. Jeg elsket Harrods. Det var så fint og rent og pent og de ansatte hadde søte små hatter på seg. Jeg tror Harrods er selve ideen "kjøpesenter". Andre kjøpesentre er kun mer eller mindre magre etterlikninger.


Mamma og Silje var ikke like fascinerte av Harrods som meg. De sa de foretrakk butikker hvor de faktisk hadde råd til noe annet enn maten. Men jeg liker å se på dyre designerting, selv om jeg faktisk ikke har råd til et par Jimmy Choos kan det å faktisk befinne meg i samme rom som dem være det nest beste.

I skoavdelinga, hvor jeg altså dro først, jobbet for det meste mannlige butikkmenn som omtalte meg med superlativer og var veldig ivrige til å hjelpe. Jeg antar dette er en slags salgsteknikk de hadde lært da de begynte på Harrods (Harrods service school for men:flirt with the ladies. Even if they`re hideous. Especially if they`re hideous. The hideous ones are always the richest ones.)

Damene i klessavdelinga, derimot, så ut til å ha deltatt på et litt annet kurs (Harrods service school for women: the customer is a tiny speck of rubbish unworthy of a mere glance from you.)Seriøst. Jeg er faktisk litt redd for designerbutikker, takket være at de skumle designerbutikkdamene. Da jeg var på Harrods bestemte jeg meg uansett for å overvinne frykten min. For alt butikkfolkene visste kunne jeg jo faktisk være datteren til en norsk millionær. Eller Prince Williams nyeste erobring. En person som faktisk hadde råd til varene, altså.

Jeg kom meg i det minste igjennom klesavdelinga,og det var gøy å se på klærne, så, yay, fremgang =) Til neste gang skal jeg huske Marian Keyes (som forøvrig er en fabelaktiv forfatter) sine råd: http://www.youtube.com/watch?v=03EelEoSIDU&eurl=http%3A%2F%2Fwww%2Etrashionista%2Ecom%2Fmarian%5Fkeyes%2F&feature=player_embedded

Etter at jeg hadde vært på Harrods ei stund skulle jeg møte Silje ved innganga. Det var da jeg greide å gå meg vill i manneavdelinga. Harrods har nemlig ganske mange innganger, og er i det hele tatt ganske forvirrende oppbygd. Jeg gikk liksom forbi slips og skjorter og sko og bukser og fant aldri frem. Til slutt gikk jeg bare ut ei random dør og fant gata vi hadde gått i før.

Senere den dagen så vi "Peter Pan" i Kensington Gardens, det var utrolig koselig, men nå tror jeg egentlig ikke jeg blogger mer for denne gang. Jeg syntes egentlig det var ganske gøy å skrive reisereferat - og håper det var mer eller mindre underholdende å lese - så jeg tror jeg kommer til å fortsette med å skrive litt mer om turen vår.

Inntil da: Cheers, som våre britiske venner (faktisk) sier!