Dagen etter jeg hadde sett slottet og gått meg vill på Harrods og sett "Peter Pan" og alt det der måtte vi faktisk FORLATE London, pga. at pappa ikke hadde greid å finne noe sovested til seks personer - som ikke lå i prisklassen til The Ritz - for de neste to nettene. Før vi forlot London gikk vi derimot innom Oxford street, hvor de andre, mer sportsfikserte søsknene mine, tvang alle inn i en Addidas butikk. Men, så fant jeg altså denne søte treningstoppen:
Jeg er en stor tilhenger av fine treningsklær, da jeg tror de, lik musikk, øker motivasjonen. Vel, det gjør iallefall det for meg, men kanskje jeg bare er litt vel klesobsessed?
Etter å ha gått litt rundt i Oxford street måtte vi, takket være at den yngste broren min har nærmest null-toleranse for shopping, gå. Pappa skulle da ta på seg den egentlig ganske forvirrende og kompliserte oppgaven å kjøre UT av London. Det var litt sånn "hæ? Er vi FORTSATT i London?" etter ei stund.
Men til slutt kom vi oss altså ut, og så skulle vi stoppe i Brighton og spise. Tre ord for å beskrive Brighton: "Harry meets hippie". Seriøst. Vi spiste nede ved sjøen, hvor det strimlet av middelaldrende kvinner med rosa cowboyhatter, spillemaskiner, og "fish and chips" sjapper. For å si det sånn, stedet bekreftet alle mine fordommer om harry briter. Men det var jo forøvrig interessant, å oppleve en typisk side av britisk kultur, liksom.
Senere gikk vi oppover i byen, hvor unge studenter spiste salat i parken, butikkene var dekorert av grafitti, og det lå en mistenkelig søtlig eim i luften. Det minnet meg egentlig litt om Oregon.
Vi overnatta i en by som het Worthing, som ikke var sånn ekstremt interessant. Neste dag dro vi derimot til verdens skjønneste lille by, Arundel. Den hadde søte små spisesteder og bokantikvariater og, ikke minst, et slott!
Det var grunnlagt på 1100-tallet eller noe, men var i god stand og fortsatt bebodd. Det var gøy å se, jeg elsker slott, det eneste dette slottet manglet var en labyrint. Jeg mener alle slott med respekt for seg selv bør ha en labyrint. Gavebutikken solgte seriøst verdens beste karameller, så til alle som tilfeldigvis stikker innom Arundel Castle: kjøp veldig mange! Jeg vil sannsynlig alltid angre på at jeg bare kjøpte ei pakke.
Vi overnatta i Hastings den natta, som heller ikke var verdens mest spennende sted. Det var liksom litt slitt...og vi bodde ikke akkurat på verdens mest fantastiske hotell. Det var litt komisk egentlig: Mamma, pappa, og Paul sitt rom manglet dørhåndtak, rommet til oss andre stinka tiss, så vi måtte få nytt, og det nye lukta veldig innestengt, og badet hadde en umiskjennelig råtlukt. MEN, vi var egentlig ved godt mot!
Neste dag var vi uansett mildt sagt glade for å dra tilbake til London. Selv om vi atter ei gang var litt uheldige med bostedet vårt. Vi bodde i et nabolag som var...om ikke direkte farlig, så var det liksom ikke det stedet du ville ha spankulert rundt i alene midt på natta. Leiligheten vår var ok, men de fleste husene rundt oss var ganske falleferdige og syke- og politibiler gikk forbi ca. hvert tiende minutt. Men for all del, alt var ikke bare jammer og fortvilelse, nabolaget huset faktisk selveste:
TENNESSE fried chicken!!?
London er jo faktisk kjent for å være en shoppingby, og innen vi var kommet tilbake til London var Silje og meg nærmest sprø av innestengte storbyshoppinginstinkter. Så, neste morgen tok alle "the tube" inn til sentrum, og Silje og meg dro til Oxford street, som liksom er Londons hovedshoppingate. Når vi skulle dertil spurte vi ei dame om veien, og akkurat som med han mannen i Hyde Park sa hun at det var langt til Oxford street, ennå vi da faktisk var skikkelig nærme. Så jeg vet ikke om folk i London ikke er vant til å gå eller noe???
Å shoppe i Oxford street var GØY. Og varmt. Og ikke akkurat en aktivitet som fikk deg til å føle deg alene. Det var stappa med folk. Både Silje og meg likte veldig godt en butikk som het River Island, jeg kjøpte dette pannebåndet:
Og denne buksa:
Jeg er veldig fornøyd med den buksa, for den er liksom behagelig, men samtidig ikke slaskete, slik joggebukser ofte er. (Slask = IKKE min greie.)Jeg syntes egentlig de ser mye finere ut i virkeligheten enn på bildet, da.
Vi gikk også innom Topshop, som var like full av kule klær som ryktene tilsa. Det var også veldig varmt, i og med at butikken ikke hadde aircondition, og det var sikkert hundrevis av jenter der inne. Jeg kjøpte uansett denne cardiganen:
Jeg kjøpte forresten også noe på Borders, et album,
og de to første bøkene i en serie jeg har hørt om. Den tar sted i fremtida, hvor alle får plastiske operasjoner når de fyller 16 år, også er det noen som er imot dette og rømmer, og...jeg har iallefall lest en del i den første boka, og det er spennende!
Så...som du\dere sikkert har forstått, var egentlig London veldig koselig og gøy, på tross av bostedene våre...jeg tror jeg skriver litt om det jeg kjøpte den siste dagen senere i uka.
Klemmer =)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar