Fun times at UiB

I utgangspunktet har jeg et oppmerksomhetspenn på linje med et åtte år gammel barn, sånn, virkelig, hele lesedagen må jeg ha pauser hver halvtime for å i det hele tatt greie å konsentrere meg. 

Jeg har til tider lurt på om det var noe galt med meg, men i følge en personlighetstest jeg tok (DISC) er det et vanlig trekk ved min personlighet.

Så da kan jeg skylde på det, he he.

Ihvertfall. På grunn av dette, krever det ALL min viljestyrke å følge med i hvertfall mesteparten av tida, når vi har undervisning. Derfor er det gull, de gangene ting (frivillig eller ei...) blir litt morsomme. Som på mandag, da foreleseren innså at ingen av de 300 studentene forsto modellen han selv hadde utviklet.

Hvorfor skal forelesere alltid lage modeller og diagrammer? For min del forstår jeg MINDRE etter å ha sett på de enn før.

Kanskje det hadde funket bedre om du underviste på et studium hvor folk gjerne var litt praktisk anlagt. Men har du først valgt å bruke fem år av livet ditt på å tolke lover, er du gjerne best teoretisk. Case in point, to av foreleserne våre har ikke bestått oppkjøringa...

Den andre foreleseren vår har forresten så mange gullkorn at jeg pleier å notere de i forelesningsnotatene. Eksempelvis, når vi har om formuesforbrytelser: "heleri er når du kjøper en stjålet stiftemaskin, og kvitvasking er når du malar den kvit!!" 

Det er morsomt på en søt måte, hvis dere skjønner...

Kanskje mest morsomt når du 1) er tilstede, og 2) ikke forventer at ting skal være morsomme...

Forresten, etter fire år på UiB tørr jeg fortsatt ikke snakke med foreleserne mine. Hehe. Jeg burde egentlig ikke være redd, pappa er jo professor, så jeg er vant til den type folk. Men, jeg har altså, generelt i livet, en frykt for autoritetsperson og, ehm, veldig autoritære personer.

Det er bra jeg aldri har vært i militæret. Jeg hadde blitt så stressa av å være omringet av så mange autoriteter.

ELLER. Vet dere hva jeg innså akkurat nå? At kanskje nettopp denne frykten, hadde gjort meg til tidenes militær...(hva heter det?)person.

Hm. Jeg hadde vært tidenes militærperson, helt til vi faktisk skulle ut og gjøre noe. Sett hen til mine koordinasjonsutfordringer, tror jeg det hadde vært mer en fare enn en sikkerhet for riket å utstyre meg med våpen...haha. Kanskje like greit jeg aldri svare på det brevet jeg fikk i posten, hvor de spurte om jeg ville komme på sesjon.

Ooog, nå må jeg faktisk lese videre. Sukksukkstønn. Neida, det går fint. Litt under tre uker til eksamen nå, men jeg bevarer heldigvis fatningen =)