Du vet når det skjer noe dumt med deg, og så tenker du sånn "seriøst, hvorfor skal ALLTID fæle ting skje med meg?"
(Jeg sier ikke at det er en bra ting å være selvmedlidende, men det skjer jo...)
Og så er det de gangene hvor du deretter innser at det er din egen feil at disse tingene skjer.
Det er sånn jeg har det med mobilen min.
Den er på sin andre skjerm allerede, og denne skjermen blir egentlig bare mer og mer ødelagt for hver dag som går. Nå er det sånn at nederste del av skjermen ikke virker, så jeg må snu den i masse ulike retninger for å skrive meldinger.
I går mista jeg den i bakken serr TRE ganger etter hverandre, og det var da jeg fikk en sånn innsiktsfull dette er faktisk ikke bare tilfeldig, det er MIN feil type tanke.
Alle som har vært med meg i mer enn, sånn, tjue minutter kan nok skrive under på at JA, det er sannsynligvis min feil.
Ting bare glipper ut av hendene mine. Mens jeg er opptatt av å prate og gestikulere og le.
Det er ikke bare mobiler heller. Bare i løpet av det siste døgnet, har jeg mista en pølse i bakken, og jeg har mista en boks med potetsalat inni en paraply!
Hvis dere på dette tidspunktet i historien begynner å lure på om det er noe galt med meg, så kan jeg forsikre dere at nei, det er ikke det.
Eller, ha ha, jeg vet jo egentlig ikke det. Men, ja, jeg tror ikke det...
Forresten har jeg begynt å jobbe som servitør. Hvor jeg blant annet må balansere to tallerkener på en arm. Det er lov å be for meg, for å si det sånn...
Neida, det går faktisk overraskende bra!? Mamma (som er utdannet spesialpedagog) bare "jeg tror dette vil være veldig bra for deg!"
Ha ha. Terapi gjennom jobb, liksom.
Og nå må jeg spise. Dør sånn ca. av sult!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar