C me: the aftermath

Hey =)

Siden sist har jeg vært i Oslo med kultur og kommunikasjon (kjempekos, spesielt å gå rundt i Karl Johan og gjøre knuter...), Kragrø (gøy gøy det også!), og sist, men ikke minst, har jeg vært med på C me. C me er en forestilling elever og lærere fra Kvadraturen og katta har satt opp på selveste Agder teater, og den handlet om identitet. I begynnelsen tror jeg mange (inklusivt meg) var litt sånn "great. Vi må øve til disse greiene hele tida."

Men det ble liksom en skikkelig bra forestilling. En del av elevene som var med har ulike funksjonshemninger, og det har vært utrolig fint å samarbeide med de. De er veldig skjønne, og jeg har tenkt litt sånn at selv om de kanskje ikke forstår alt det vi forstår, så forstår de på en måte noe mer også. De har liksom så omsorg for hverandre, de tørr vise hvem de er.

Det er jo ofte i media og sånn at det er flere og flere som aborterer bort barn med funksjonshemninger, særlig downs, og jeg vet at jeg bare er (snart) 19 år og ikke vet alt om disse greiene eller åssen det er å være i den situasjonen de som tar abort er i...men uansett, jeg kjenner at jeg er så sykt imot det, liksom! Jeg har alltid vært det, men nå har jeg blitt mer bevisst på det.

Jeg mener vi trenger mennesker som elevene på DA-avdelinga, mennesker som kanskje er litt annerledes, men som også er mer ekte i sin fremtreden. Selv om grunnen til at jeg er imot at funksjonshemmede bare aborteres bort først og fremst er at jeg mener at alle mennesker er ufattelig verdifulle, skapt av Gud med en hensikt.

Vet meningene mine sikkert spriker med mange andres, men det får bare være...

Du så meg den gang jeg var et foster,
i din bok ble alt skrevet opp;
mine dager ble dannet
før en eneste av dem var kommet.
(salmene, 139, 16)

Klemmer