...I gode og onde dager

Hvis bare alle i Norge hadde sluttet å skille seg. Da hadde pensumet i arve- og familieretten blitt nærmest halvert. Jeg antar at mennesker på randen av skilsmisse ikke har Norges jusstudenters ve og vel som sin største prioritet. Men, altså, en tur til Hawaii for å redde forholdet hadde trolig vært billigere enn å faktisk gjennomføre nevnte skilsmisse. Just saying.

Selv om jeg må innrømme at jeg ikke akkurat har den største kompetanse til å komme med "redd-ekteskapet" type råd. Spesielt type råd som sier at en tur til Hawaii på mirakuløst vis vil redde forholdet.

Det kan være det kan det, da? Jeg har kanskje aldri vært gift, men jeg har faktisk tilbrakt over et år av livet mitt på nevnte øygruppe. Temperaturen der er konstant 25 grader. Det er strender overalt. Og palmer. Og shopping.

Jeg har i hvertfall aldri følt spesielt for å inngå skilsmisse når jeg har vært der. 

Forresten så er jeg ikke helt uten ekteskapelige erfaringer, altså. Jeg giftet meg faktisk på rollebrylluppet vi hadde på folkehøysskolen. Det var riktignok ikke på ordentlig, men jeg og min "mann" møtte altså ganske mange utfordringer som par den dagen.

Jeg ble og fridd til på Kiwi en gang. Men (jeg tror ikke) det var seriøst ment.

MEN. Jeg innser (egentlig) at det var mitt eget valg å studere juss og derav bruke dagene mine på å (prøve å) forstå jussen i skilsmisse. Jeg kunne tross alt gjort noe helt annet. Som, jeg vet ikke, ha min egen forretning hvor jeg fikset knuste porselensdukker.

Det var faktisk livsplanen min da jeg var seks år. Som jeg skulle forene med min andre livsplan, å være gift med en prins. Å være prinsesse var nemlig ikke nok for meg. Jeg måtte ha en karriere. 

Forresten tror jeg nevnte karriereplan var en slags reaksjon på den traumatiske opplevelsen jeg hadde da bestevenninna mi, Aisha, mistet Lucy, en av porselensdukkene mine, i bakken.

Det jeg fortsatt lurer på er hvorfor mamma fant ut at en porselensdukke var en passende gave til en treåring. Jeg fikk gaven for å feire at jeg hadde sluttet med sutt, og det burde liksom gitt henne et hint om at jeg var litt for ung for knusbare leker.

Men. Siden jeg helt seriøst er urovekkende dårlig til finmotorisk arbeid er det kanskje bra at jeg gav opp porselensdukkebutikkdrømmen. Dessutten tror jeg at jeg har kommet over stakkars Lucys triste skjebne. I hvertfall nesten.

Den greia med prinsen har jeg fortsatt et lite håp om, da. Så kan vi leve lykkelig i alle våre dager. Fordi vi drar på ferieturer til Hawaii hver gang vi er på randen av skilsmisse.

Cheers =)