Dreaming; jumping

Idag innså jeg at jeg lever drømmen min. Hvilket er en ganske bra ting å gjøre. Nei, ikke den drømmen om å gifte meg med en prins. Det var drømmen min til jeg var kanskje elleve, og innså at å være kongelig førte med seg en rekke ulemper, som konstant etterfølgelse av papparazziene.

Ok, who am i kidding? Det er fortsatt drømmen min.

Men, uansett, tilbake til saken. Som er at jeg lever min drøm om å bo et sted hvor alle bussene kjører forbi, slik at jeg slipper å vente på bussen.

Der ser du, drømmer kan være så mangt. MEN, den bussgreia er heller ikke bare fryd og gammen. For bussene er alltid ekstremt stappfulle, på formiddagen er det vanligvis en hel pensjonistbataljon som tar opp bussen, og senere har vi folk som kommer fra jobb...og vi studenter, vi er der til alle døgnets tider. Vel, de timene av døgnet bussen går, da.

Og sånn er det egentlig...med det meste? For du lager gjerne sånne bilder inni hodet ditt av hvordan ting er, men så er det aldri helt slik? Jeg sier ikke at de er verre, bare...mer kompliserte og sammensatte på en måte?

Når jeg tenker meg om...så har egentlig ganske mange av drømmene mine gått i oppfyllelse. Ting som er mye større enn at jeg slipper å vente på bussen (selv om det var faktisk et DYPT ønske jeg hadde før. Jeg bare hater å vente på ting veldig mye.) Og noen ganger, kanskje fordi de ikke er helt knirkefritt perfekte som de er inni hodet, glemmer jeg helt at de faktisk engang ikke var mer enn drømmer i et litt yngre, litt mer desillusjonert sinn.

Så har vi da også ting jeg drømte om som jeg nå er VELDIG glad for at ikke hendte. Som at jeg ble nonne (jf. forrige avsnitt om desillusjonitet...), fikk en hest, eller giftet meg med en mafiboss (igjen, DESILLUSJONERT. Pluss forstyrrende lav alder.)

Men, hvis jeg liksom virkelig hadde jobbet for det, så hadde sikkert iallefall en av disse drømmene blitt oppfylt. For, for å reflektere litt videre på dette med drømmer, så er det alltid et valg inni bildet . Noen ganger føler jeg at folk er veldig sånn - og med folk så mener jeg MEG SELV - "om Gud vil så skjer det".

Men her er det jeg tror: Gud gav oss fri vilje for at vi skulle bruke den. Så lenge det ærer Gud...og du elsker å gjøre det...iallefall deler av tiden...for ingen elsker noe alltid...så tror jeg at du skal GO FOR IT. Selv om det virker umulig. For hvis Gud vil? Da fikser han det umulige.

Han er grei sånn.

Igjen, who am I kidding, han er AWESOME!

Men tilbake til poenget: noen ganger tror jeg vi må vi hoppe litt. Både billedlig og bokstavelig.

Og kanskje opplever vi at det var mer der enn vi trodde? Jeg mener, kanskje drømte du om å bo et sted alle bussene gikk forbi, også endte du opp med å bo i en buss?

Eller noe sånt.

Men nå må jeg hoppe. Til sengs. For det er kveld/natt. Det er derfor dette innlegget er så forvirrende. Men imorgen? Da hopper jeg videre. Inn på bussen og ut i verden. Dream on!