Fjellturer, dødsangst og turpersoner

På fredag viste solen sitt ansikt for første gang på, jeg vet ikke, en måned? To? Jeg bestemte meg iallefall for å utnytte dagen, ignorere biopsykologien, og gå opp nabolagets største trapp, aka stoltzekleiven.

Det var bittelitt traumatisk egentlig. For det var liksom en del is på steinene, så for hvert steg jeg tok kjente jeg hvordan frykten for å falle ned og smøre inn hele stoltzen med hjernemassen min steg. Jeg falt jo tross alt sist gang, og da var det ikke glatt engang. Her er altså et bilde jeg tok av meg selv, slik at jeg kan vise det til andre folk og si, litt henslengt, "ja, det bildet der, det er fra en av mine hyppige fjellturer...".
Og her er altså et bilde av trappene. Hvis du har fritidsproblemer (no judgment) kan du for eksempel zoome inn og få øye på de EKSTREMT SKUMLE bitene av is. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tok dette bilde, egentlig. Kanskje for å liksom avbilde min angst. Jeg tar tross alt psykologi.

Da jeg nesten var oppe ble jeg derimot grepet av en ENDA VERRE type frykt. En frykt for at jeg holder på å bli en "jeg-går-på-tur-i-skog-og-mark" type person. Det ville rett og slett vært et personlig nederlag, etter å ha gjort narr av den type mennesker siden jeg var, jeg vet ikke, ti?

Uansett, etter å ha nådd toppen og beundret utsikten ei lita stund fant jeg ut at jeg måtte gå ned igjen. Og NO WAY skulle jeg utsette meg selv for ennå mer skrekk ved å ta samme veien ned igjen...

Utsikten. Det var rett og slett en fantastisk nydelig dag.

Så...jeg visste ikke hvor jeg skulle gå. Jeg gikk rett og slett rundt i rådvillheten. Etterhvert begynte jeg å tenke på fjellvettreglene. Selv om vi sjeldent feiret påske på fjellet pleide de å gjennomgå dem på Påskemorgen, og jeg mente en av dem sa noe om å aldri gå på fjellet alene. Og nå var jeg alene. For alt jeg visste, kunne jeg ende opp på en annen fjelltopp til slutt. Sånn heisann og hoppsann, nå var jeg på Ulriken, gitt.

Fordi jeg ikke hadde så veldig mye annet å gjøre...tok jeg et bilde av veien jeg lurte på om det var meningen jeg skulle ta ned.

Heldigvis kom det en mann jeg kunne spørre om veien. Egentlig var dette vel bare sånn kanskje tre minutter etter at jeg fant ut at jeg ikke visste hvor jeg skulle gå. De bare føltes litt lange. Men, nå gikk jeg iallfall nedover og nedover og nedover. Det tok aldri slutt, mye takket være at veien var så full av is at jeg måtte gå veldig mange rare omveier. Siden isen var på en vei og ikke et trappetrin var jeg ikke redd for å falle. Det jeg derimot VAR redd for, var å dø av kulde. Det var nemlig veeeeldig kaldt der. Og, tenkte jeg, var ikke det å ha nok klær på seg en annen av fjellvettreglene?

Jeg kom meg iallefall hjem til slutt, og på tross av at jeg på turen hadde vært redd for å dø av ikke mindre enn tre ting (jeg har ikke nevnt det før, men jeg var også litt redd for at en av de andre turgåerne skulle vise seg å være en psykopatmordertypeperson og dytte meg ned Stoltzen), var det faktisk en fin tur. Så, kanskje jeg faktisk ER en turperson.

Jeg vet, ti år gamle Malene ville ha skammet seg.

Men, på en annen side, ti år gamle Malene syntes hvit leppestift og glitterkrem var en god ide`. Hun hadde, med andre ord, ikke rett når det gjaldt alt her i livet.

Og uansett, jeg er sikker på at en virkelig turperson ville ha a) fulgt fjellvettreglene, b) visst hvilken vei de skulle ta, og, c) ikke syntes en fjelltur var en så stor greie at de måtte skrive om det på bloggen sin.