Nei, jeg har ikke hatt en slitsom skoledag. Jeg har aldri slitsomme skoledager lengre. Livet mitt er generelt veldig lite stressende for tida. Det er slik folkehøyskole er!
Vi har om bønn for tida, og idag har vi funnet info om og så bedt for Honduras (hvor vi, i tilegg til North Carolina, skal på langtur) og Filippinene (pga. naturkatastrofene som har funnet sted der i det siste.) Så lærte vi mer om bønn,om hvorfor Gud ikke alltid svarer på det vi ber om og sånn. Og det er jo selvfølgelig interessant!
I lunsjen kjørte vi til Stange, hvor jeg spiste min første kebab ever! (og jeg ble ledd av av de andre i bilden fordi jeg spurte noen hvor "kebabutikken" lå) Ja, jeg vet, jeg er 19 år og hadde aldri spist kebab før, det er virkelig skammelig. Spesielt siden kebab faktisk var veldig godt. Jeg har bare et lite spørsmål, og der er: hvorfor må de være så himla store??? Det er faktisk et irritasjonsmoment for meg i livet sånn generelt, de fleste restauranter osv. serverer bestandig porsjoner basert på magesekken til en voksen mann, og jeg, vel, jeg har ikke akkurat magesekken til en voksen mann, for å si det sånn.
Etterpå så vi på "Bruce Almighty" og diskuterte hvordan Gud blir presentert i den. Og nå...sitter jeg altså i peisestua og skriver. Jeg kunne sikkert skrevet mye mer, men det er liksom så mye annet å gjøre enn å sitte på dataen.
Life is good =)
onsdag 30. september 2009
fredag 25. september 2009
Kaffebitch eller kakaoeberte?
Så, kjære leserpersoner, på onsdag fikk jeg et innfall. Av og til får jeg det, og greia med mine innfall er at de sjeldent er særlig…fornuftige. De fleste flausene og minikatastrofene i livet mitt stammer faktisk fra innfallene mine. Men uansett, dette innfallet gikk altså ut på å drikke seks kopper kaffe. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Jeg liker ikke kaffe ei gang.
Jeg tror jeg har blitt hjernevaska av det faktum at ca. alle drikker det hele tida. Til og med min roomie og tidligere medsammensvoren innen kaffehating, Cecilie, har begynt å like kaffe. (Ok, så hun liker den bare med masse masse karamell\sjokolade\begge deler, men uansett) Og disippeltrening er liksom kaffedrikkingsklassen. Vi har egen kaffestasjon bakerst i klasserommet, og læreren vår, Gunnleik, har til og med kjøpt presskanne til oss, så vi slipper å drikke pulverkaffe.
I tilegg er mamma og pappa store kaffedrikkere, vi har en fancy kaffemaskingreie og de kunne sannsynligvis søkt jobb på Lauras som baristaer begge to, dersom de hadde ønsket et karriereskifte. Da jeg bodde hjemme drev de hele tida å tilbød seg å lage caffe latter og caffe moccaer og alt det der til meg.
Jeg tror jeg rett og slett bukket litt under for kaffepresset, altså, og, med Kristine og Cecilie som tilskuere\kaffedrikkende rådgivere, og Astrid som PIC (partner in coffedrinking) satte jeg meg ut i sola etter lunsj. Med meg hadde jeg ei hel kaffekanne, og så snart vi hadde satt oss satte jeg til verks og tok en stor slurk…som jeg nesten spyttet ut igjen. Jeg hadde glemt det ganske åpenbare faktum at kaffe faktisk er veldig varmt når det kommer rett fra kanna… Etter litt avkjøling begynte jeg derimot å drikke. Og det var…utrolig vondt. Astrid tok et bilde av meg imens jeg drakk, og det er den vittigste (og styggeste) fotografiske fremstillingen av meg selv jeg noen gang har sett. Jeg har egentlig ikke spesielt lyst til å legge det ut på Det Store Internett, men jeg så faktisk veldig ut som ringeren i Notre Dame på det, så hvis dere ser på følgende bilde har dere et ganske godt inntrykk av hvordan det er:
(forøvrig må jeg også opplyse om at jeg er ørlite grann søtere i virkeligheten…)
Inntak av chips og eplejuice hjalp ikke, kaffe var og ble vondt, så jeg gav opp etter en og en halv kopp. Jeg følte meg helt forferdelig, og ble faktisk dårligere ut på dagen, og det viste seg at jeg er allergisk mot koffein og absolutt ikke bør drikke det, så…jeg vil nok alltid føle meg som en åtteåring når jeg bestiller kakao med krem mens venninnene mine kjøper caffe ditt og datt på cafe`.
Men hvis jeg skal være ekstremt positiv og alt det der, så sparer jeg i alle fall penger på kaffepulver for resten av livet mitt.
Vi sees,
Kakaoberta ;)
Jeg tror jeg har blitt hjernevaska av det faktum at ca. alle drikker det hele tida. Til og med min roomie og tidligere medsammensvoren innen kaffehating, Cecilie, har begynt å like kaffe. (Ok, så hun liker den bare med masse masse karamell\sjokolade\begge deler, men uansett) Og disippeltrening er liksom kaffedrikkingsklassen. Vi har egen kaffestasjon bakerst i klasserommet, og læreren vår, Gunnleik, har til og med kjøpt presskanne til oss, så vi slipper å drikke pulverkaffe.
I tilegg er mamma og pappa store kaffedrikkere, vi har en fancy kaffemaskingreie og de kunne sannsynligvis søkt jobb på Lauras som baristaer begge to, dersom de hadde ønsket et karriereskifte. Da jeg bodde hjemme drev de hele tida å tilbød seg å lage caffe latter og caffe moccaer og alt det der til meg.
Jeg tror jeg rett og slett bukket litt under for kaffepresset, altså, og, med Kristine og Cecilie som tilskuere\kaffedrikkende rådgivere, og Astrid som PIC (partner in coffedrinking) satte jeg meg ut i sola etter lunsj. Med meg hadde jeg ei hel kaffekanne, og så snart vi hadde satt oss satte jeg til verks og tok en stor slurk…som jeg nesten spyttet ut igjen. Jeg hadde glemt det ganske åpenbare faktum at kaffe faktisk er veldig varmt når det kommer rett fra kanna… Etter litt avkjøling begynte jeg derimot å drikke. Og det var…utrolig vondt. Astrid tok et bilde av meg imens jeg drakk, og det er den vittigste (og styggeste) fotografiske fremstillingen av meg selv jeg noen gang har sett. Jeg har egentlig ikke spesielt lyst til å legge det ut på Det Store Internett, men jeg så faktisk veldig ut som ringeren i Notre Dame på det, så hvis dere ser på følgende bilde har dere et ganske godt inntrykk av hvordan det er:
(forøvrig må jeg også opplyse om at jeg er ørlite grann søtere i virkeligheten…)
Inntak av chips og eplejuice hjalp ikke, kaffe var og ble vondt, så jeg gav opp etter en og en halv kopp. Jeg følte meg helt forferdelig, og ble faktisk dårligere ut på dagen, og det viste seg at jeg er allergisk mot koffein og absolutt ikke bør drikke det, så…jeg vil nok alltid føle meg som en åtteåring når jeg bestiller kakao med krem mens venninnene mine kjøper caffe ditt og datt på cafe`.
Men hvis jeg skal være ekstremt positiv og alt det der, så sparer jeg i alle fall penger på kaffepulver for resten av livet mitt.
Vi sees,
Kakaoberta ;)
fredag 18. september 2009
Det var ikke meninga, det bare...skjedde!
Det var ikke meninga. Seriøst. Det bare skjedde, liksom. Jeg var jo faktisk fast bestemt på å heretter bruke så lite penger som mulig. Veldig fast bestemt. Men så hørte jeg om et salg. På Carlings. Og det måtte jeg jo nesten sjekke ut. Sånn i tilfelle jeg fant noe jeg virkelig, virkelig trengte. Også skulle vennene mine der, og jeg burde jo faktisk dra for å være ei god venninne og rådføre de om hva de burde kjøpe og sånn.
Og så kom jeg der, også fant jeg masse fine ting. Og det skadet jo ikke å prøve de, gjorde det vel, bare sånn for gøy? Også fant jeg noen bukser da, og de satt jo bare så fint, og da måtte jeg nesten bare kjøpe de. For greia er at man faktisk bare må slå til når det gjelder bukser, for det kan være ganske vanskelig å finne noen som ser fine ut. Og i tilegg var de nedsatt med 300 kroner! Hvilket betydde at de hadde kosta ganske mye, ergo de var av bra kvalitet, ergo de faktisk var en investering. Å ikke kjøpe dem hadde vært galskap.
Uansett, jeg fant altså en genser også. En enkel, litt posete hvit bomullsgenser. Og den måtte jeg faktisk også ha. For det første så var den så billig. Og for det andre så var den liksom et plagg som er sykt greit å ha, den passet jo til alt! Faktisk ville den genseren freshe opp hele garderoben min, ved å åpne for kombinasjoner som tidligere hadde vært umulige.
Sist, men ikke minst, så var det den grå ulljakka. Den var jo nærmest et selvsagt kjøp, jeg må ha varme klær når jeg bor i Hamar, det er, i september, allerede ganske kjølig her. Bare tenk hvordan det blir i desember! Jeg kan bli syk faktisk, den jakka var en investering i helsa mi, og alle vet at når det gjelder helsa så må man ikke ta snarveier.
Så som det sikkert er ganske åpenbart var det virkelig IKKE min skyld at jeg brukte...vel, jeg har egentlig ikke så lyst til å nevne beløpet, men det var en del, ikke sant, selv på salg er det ikke sååå billig på Carlings. Jeg hadde rett og slett ikke noe valg.
MEN, jeg tror jeg må leve litt mer økonomisk nå...muligens gi Cecilie og Astrid full råderett til å nekte meg å kjøpe ting de neste ukene - som forøvrig er en service jeg burde utøve mot dem også. Jeg er ikke den eneste som bare drar til byen eller kjøpesenteret og bare kjøper ting, for en eller annen "veldig, veldig god" grunn.
Og så kom jeg der, også fant jeg masse fine ting. Og det skadet jo ikke å prøve de, gjorde det vel, bare sånn for gøy? Også fant jeg noen bukser da, og de satt jo bare så fint, og da måtte jeg nesten bare kjøpe de. For greia er at man faktisk bare må slå til når det gjelder bukser, for det kan være ganske vanskelig å finne noen som ser fine ut. Og i tilegg var de nedsatt med 300 kroner! Hvilket betydde at de hadde kosta ganske mye, ergo de var av bra kvalitet, ergo de faktisk var en investering. Å ikke kjøpe dem hadde vært galskap.
Uansett, jeg fant altså en genser også. En enkel, litt posete hvit bomullsgenser. Og den måtte jeg faktisk også ha. For det første så var den så billig. Og for det andre så var den liksom et plagg som er sykt greit å ha, den passet jo til alt! Faktisk ville den genseren freshe opp hele garderoben min, ved å åpne for kombinasjoner som tidligere hadde vært umulige.
Sist, men ikke minst, så var det den grå ulljakka. Den var jo nærmest et selvsagt kjøp, jeg må ha varme klær når jeg bor i Hamar, det er, i september, allerede ganske kjølig her. Bare tenk hvordan det blir i desember! Jeg kan bli syk faktisk, den jakka var en investering i helsa mi, og alle vet at når det gjelder helsa så må man ikke ta snarveier.
Så som det sikkert er ganske åpenbart var det virkelig IKKE min skyld at jeg brukte...vel, jeg har egentlig ikke så lyst til å nevne beløpet, men det var en del, ikke sant, selv på salg er det ikke sååå billig på Carlings. Jeg hadde rett og slett ikke noe valg.
MEN, jeg tror jeg må leve litt mer økonomisk nå...muligens gi Cecilie og Astrid full råderett til å nekte meg å kjøpe ting de neste ukene - som forøvrig er en service jeg burde utøve mot dem også. Jeg er ikke den eneste som bare drar til byen eller kjøpesenteret og bare kjøper ting, for en eller annen "veldig, veldig god" grunn.
lørdag 12. september 2009
Hei igjen, ja!
Så, nå har jeg altså gått tre hele uker på Toppen. Siden sist har jeg:
blitt bedre kjent med masse sinnsykt koselige mennesker,
hatt vasketjeneste,
spilt altfor mye "under 15",
spist altfor mye nugatti,
fått studielån og feiret ved å kjøpe en litt for dyr genser,
lært om Guds karakter - veldig interessant,
bakt boller som var så våte at de på en måte gled i hverandre og ble ei kake (teite Regal kakemiks - men på den andre sida, de smakte sinnsykt godt),
spilt fotball (noe jeg aldri trodde jeg skulle gått med på frivillig i mitt liv) og tilbrakt tida på banen ved å dø av kjedsomhet og løpe litt frem og tilbake så det iallefall så ut som om jeg gjorde noe,
lært meg å vaske tøy,
spilt mafia,
...og en hel del mer =)
Klemmer
blitt bedre kjent med masse sinnsykt koselige mennesker,
hatt vasketjeneste,
spilt altfor mye "under 15",
spist altfor mye nugatti,
fått studielån og feiret ved å kjøpe en litt for dyr genser,
lært om Guds karakter - veldig interessant,
bakt boller som var så våte at de på en måte gled i hverandre og ble ei kake (teite Regal kakemiks - men på den andre sida, de smakte sinnsykt godt),
spilt fotball (noe jeg aldri trodde jeg skulle gått med på frivillig i mitt liv) og tilbrakt tida på banen ved å dø av kjedsomhet og løpe litt frem og tilbake så det iallefall så ut som om jeg gjorde noe,
lært meg å vaske tøy,
spilt mafia,
...og en hel del mer =)
Klemmer
Abonner på:
Innlegg (Atom)