The time of our lives

Du tror du er så sinnsykt voksen når du er tjue år og flytter hjemmefra. 

Malene 20 år i Bergen! 

Selv om du må ringe moren din hver eneste dag den første uken. 

Men, som telefonhyppigheten viser, så er du ikke SÅ voksen. 

Og nå skal du plutselig takle ting, som å lage mat og forstå ex phil. Og, for mitt vedkommende, å være eneste edru person i faddergruppa. 

Akkurat den siste delen gikk ikke direkte strålende. Jeg småsnakket med folk så best jeg kunne, men følte meg virkelig som elefanten i rommet. 

Da den ene fadderen sa det var på tide med en drikkelek, fikk panikken overtaket. Jeg stotret noe om en plutselig inntrådt avtale, og kom meg ut av den overfylte loftsleiligheten. 

På vei mot busstoppet ringte jeg mamma. Gråtkvalt fortalte jeg om mine mislykkede faddergruppeopplevelser. Jeg hadde til og med gått fra jakken min, i min drikkelekangst fant jeg ut at det var bedre å bare dra, enn å lete etter den. 

Litt senere var jeg hjemme, i huset jeg leide med fem gode venninner. Der fikk jeg igjen fortelle om kvelden, og denne gangen greide jeg å se litt lysere på det hele. 

Vi satt rundt spisebordet og pratet lenge den kvelden. Og jeg visste da, at selv om det ikke var lett å flytte hjemmefra, så kom det til å gå greit. Fordi vi seks kom til å gjøre det sammen. 

Og, det var akkurat det vi gjorde. Sammen lærte vi oss viktigheten av vaskelister, og sammen oppdaget vi verdens beste cookiesoppskrift. Vi hadde eksamensnerver hele gjengen, og vi så alle episodene av "Friends".  Vi hadde intense bønnestunder for våre fremtidige kjærester, og vi spionerte på hverandre når noen hadde guttebesøk. Vi hadde en krangel, som dreide seg om fiskesuppe, vi hadde latterkramper og av og til gråt vi mens vi satt på kjøkkenbenken. 

På slutten av det første året vårt, var vi alle kommet litt nærmere voksenrollen. 

Nå, fem år senere, kan jeg både lage mat og sitere (litt) Platon. Jeg kan også være på en fest med alkohol uten å stikke av i panikk over min annerledeshet. (Selv om det skal sies at jeg ble med i den rusfri faddergruppa da jeg starta på jussen). 

Jeg er kanskje ikke helt voksen enda, men jeg er definitivt nærmere enn da jeg troppa opp i Bergen i august 2010.

Og, jeg kjenner meg sykt takknemlig som hadde gode folk jeg gikk inn i voksenrollen sammen med! 

I årene som har gått har tre av den "opprinnelige" gjengen giftet seg, og i sommer flyttet førstemann fra byen. Jeg har blitt kjent med mange flere fantastiske folk her, og virkelig blitt glad i Bergen. 

Den opprinnelige kollektivgjengen :) 

Til deg som nå er i starten av 20-årene, vil jeg (som en livserfaring 25-åring, hehe) si følgende 1. Slapp av, det blir mindre skremmende etterhvert, og 2. Sett pris på tida, og sett pris på folka rundt deg! 

Og til oss andre, vel, vi får bare se oss tilbake og være glad for at vi er ferdige med denne noe fryktinngytende perioden av livet. Og de av oss som tok ex phil, kan glede oss over å være ferdig med det. 

Ha en flott dag alle sammen, og en flott start på semesteret/det nye jobbåret! 

Klemmer :)