Langfredag i Jerusalem

Langfredag langs Via Dolorosa. Vi står i skyggen og ser på prosesjonene. Det er korsende nonner og munker. Aldrende italienske pilgrimmer. Høyt hevede krusifiks. Arabiske speidergutter. Et norskt følge, med flagg og nyinnkjøpte Israels-t-skjorter.

Israelske militære holder vakt. Den jødiske og kristne påsken sammenfaller i år, og beredskapen er satt til "high alert". Etter ei stund blir vi med folkemengden. Det stoppes stadig opp for å be og synge. Jeg prøver å nynne med, fokusere på at Jesus gikk her. For 2000 år siden.

Men oppmerksomheten dras stadig mot det som skjer her og nå. En arabisk gutt, bærende på ei tralle med rått kjøtt. Han virker ikke spesielt fornøyd med at menneskemengden stadig blir tettere.Ropene med "jalla, jalla, jalla" møter liten respons.

Heller ikke alle kristne er like begeistret for prosesjonen. Den amerikanske kvinnen ved siden av meg klager høylytt over folkemengden til sin sidemann, en tretten år gammel araber. "I`m not catholic! I don`t want this," sier hun. "I just wanna get to Christ Church! How do I get to Christ Church? It`s impossible to get out of here!"

"No! Is not impossible," sier ei indisk dame som står i nærheten. Hun tar tak i dama, og drar henne gjennom folkemengden, som for øyeblikket står stille og ber fadervår på latin.

Menneskemengden trykker på nå. Vi er under overdekkede tak, og gata er trang. Jeg får følelsen av å være fanget. Ved neste mulighet går vi ut av mengden. Den amerikanske damen er bak oss nå. Hun drikker iherdig på en kartong med eplejuice, og klager over sin skjebne til en krusifiksselger. "I`m not catholic! I don`t wanna be here! How do I get to Christ church?"

Vi vet heller ikke hvor vi er på vei. Veien vi går på viser seg å lede til en koptisk kirke. Den ble bygget på 400-tallet, og er vakker, på en slitt måte. Vi går forbi et alter, og kommer inn i et portrom. Vi går videre inn i nok et kirkerom, men snur raskt da vi innser at en gudstjeneste er i gang. Benkene er vendt mot inngangen, så vi var i alles fokus.

Vi er på vei ut av gamlebyen nå. Salgsbodene er fulle av diverse Jesuseffekter, både smakfulle og mindre smakfulle varianter. Samt BH-er. Og urter. Og hijaber. For å nevne noe.

Det er langfredag i dag, minner jeg meg selv på. Og nå er du der han var. I Jerusalem. Bærende på et kors. Men igjen trekkes fokuset mot folkmengden.

På vei ut av Damaskusporten går vi forbi en jøde kledd i en stor pelshatt og med lange, svarte sidekrøller. Mot oss går også arabere på vei til fredagsbønnen. Jeg ser en liten gutt, ikke mer enn to-tre år. I den tette folkemengden kan han ikke se mye annet enn rumper og legger.

Det er langfredag i Jerusalem. 


Soldatene førte nå Jesus inn i borggården i det som kalles pretoriet, og kalte sammen hele vaktstyrken. De kledde ham i en purpurkappe og flettet en tornekrone og satte den på hodet hans. Så begynte de å hilse ham: «Vær hilset, du jødenes konge!» De slo ham i hodet med en stokk, spyttet på ham og la seg på kne og hyllet ham. Da de hadde hånt ham, tok de purpurkappen av ham og kledde ham i hans egne klær. Så førte de Jesus ut for å korsfeste ham. Og de tvang en mann som gikk forbi, til å bære korset hans (...)Markus17-21