Confessions of an orange smugler
Som tittelen indikerer: MYE HAR SKJEDD!
For eksempel så har jeg drukket kaffe uten å spy. Vel, det var en frappe, men uansett.
Canada, watch out!
Ishockey er jo altså veldig stort i Canada. Siden jeg faktisk har en fortid som Storhamar-fan fra Hedmarktoppenperioden av mitt liv gled jeg rett inn. Ish.
ALLE i hele byen var kjempegira fordi byens lag, Canucks, skulle spille mot Boston. Med alle så mener jeg
hvert eneste menneske. Det var en slag...cup...som de ikke hadde vunnet siden 1918. Allerede da Lauren og kjæresten plukket meg opp på flyplassen fortalte de meg om dette, så på kampdagen hadde jeg vært fan hele to dager.
Det som er litt - jeg mener veldig, det er laget mitt det er snakk om her - trist er at Canucks tapte.
Etter noen dager fulle av asiatiske markeder, shopping, bursdagsfeiringer, og inntak av canadisk fast-food måtte jeg dessverre dra hjem. Til Norge. Hjemreisen var derimot så innholdsrik at den nesten var en tur i seg selv.
Et eksempel på dette er den Store Appelsinsmuglingskatastrofen. (Ja, endelig skal jeg forklare den mystiske tittelen på blogginnlegget! Endelig!)
Den begynte da jeg skulle gjennom immigrasjonen inn til USA etter å ha vært i Canada. (For de mer detaljorienterte: jeg dro altså ut av USA for å dra til Canada, og så tilbake til USA igjen før jeg dro videre til Amsterdam. )
Mannen i skranken var litt skummel. Jeg tror han hentet yrkesinspirasjon fra avhør av potensielle mordere på CSI.
Han bare "what are your intentions for visiting America?" på en, du vet, streng avhørertypemåte.
Mitt problem er at jeg alltid begynner å le i slike situasjoner. Så jeg forklare mine intensjoner mens jeg bet meg intenst i innerleppa for å ikke sprute ut i latter.
Mannen fortsetter så å spørre meg ved å si "what were you doing in Canada?" på en like alvorlig måte.
Det hele var kjempevittig. Jeg følte jeg var med på CSI, liksom. Og hadde, ehm, drept naboen min eller noe.
For å ikke knekke sammen av latterkramper måtte jeg (innvendig) si strengt til meg selv;
dette er ikke den type situasjon hvor du kan begynne å le også er det litt awkward men ganske morsomt senere. Dette er den type situasjon hvor du, hvis du begynner å le, VIL GRÅTE når du tenker på det senere, fordi det minner deg på de tolv timene du satt i et avhør med tre skumle grensevakter fordi du hadde opptrådt mistenkelig. Så forklarte jeg om hva jeg gjorde i Canada.
Så spurte avhørsmannen om jeg hadde med noe frukt eller grønnsaker ut av landet.
Og hjernen min bare
guilty! Guilty! Guilty! Og jeg bare "yes, I`ve brought an orange!"
Avhørsmannen så ikke spesielt fornøyd ut med svaret mitt, så jeg la til en "We do this all the time in Europe*"
Mannen bare "not in America!". Og så ringer han etter en dame. Damen tar meg inn i et rom hvor det er masse andre Guilty folk. Men jeg tror de var litt mer guilty enn meg, for de bare satt der, liksom. Uansett, jeg måtte gi henne appelsinen min og så blir den Offisielt Konfiskert. Så tas sekken min gjennom nok en sikkerhetskontroll.
Til slutt blir det stemplet en oransje appelsin i passet mitt.
Vel, den siste delen var kanskje ikke helt sann. Uansett, til slutt kom jeg meg altså inn på flyet. Jeg tok et bilde tilogmed. Fordi, du vet, jeg var på et fly. Det er begrenset hvor mye man kan gjøre i slike situasjoner.
Og, du vet, flagget ennå mer awesome. Men det som er aller mest awesome er selvfølgelig Lauren, min favoritt-Canadier! Lauren pluss undertegnede blir da selvfølgelig major awesomeness!!!
Ha ha
SvarSlett