Eksamen ate my soul

Hei vakre verden,

Jeg har ikke skrevet her på en stund, og det er altså fordi eksamenslesingen har sugd ut all min kreative energi og etterlatt seg et tomt skall av den jenta/kvinnen jeg en gang var. Eksamen får virkelig ut det melodramatiske i meg.

I motsetning til resten av året, når chill nok er det ordet som best kan kategorisere min væremåte.

Eller hva???

Men uansett, I am dying here. On the inside. Jeg er lei. Så, så lei.

Idag ble jeg faktisk så lei at jeg gjorde følgende: 1) Hev en tom Vitamin Well flaske på soveromsdøra mi.

Liten digresjon her, men jeg elsker de flaskene. Selv om det er teit å bruke 30 kroner på en flaske vitaminvann. Men de er så fine at jeg ikke bryr meg.

Uansett, da jeg hadde gjort det tre ganger eller noe ble Cecilie alvorlig bekymret for meg. Jeg måtte komme inn på rommet hennes og hun gav meg en trøstende tale om at jeg ikke kom til å stryke psyk 101.

2) overførte hele frustrasjonen min til noe annet!!! Jeg tror Freud ville vært stolt av meg altså. Det jeg overførte til var orddelingsfeil. Jeg har faktisk veldig sterke følelser for orddelingsfeil, og nå kom disse virkelig til overflaten. Det endte faktisk med at jeg kom frem til at alle i Norge burde ta en ordellingsfeilstest, og de som strøk måtte ta norskeksamen om igjen.

Men så begynte jeg å tenke på hvordan vi snakket om vennlighet (som en av åndens frukter) på cellegruppen min igår, og at mine fordomsfulle holdninger mot alle som begår orddelingsfeil ikke var spesielt vennlige.

Selv om jeg syntes fortsatt den testen er en god ide. Egentlig. Litt.

For en stund siden gikk jeg ut en liten tur. Da begynte det å lyne og tordne. Etter at oldermoren min fortale meg en veldig skummel historie om en jente som ble tatt av lynet og brant opp har jeg egentlig vært litt redd for at det samme skal skje med meg. Men så kom jeg på en bok jeg leste på ungdomsskolen, som handlet om en jente som ble tatt av lynet og deretter fikk evnen til å finne savnede mennesker.

Ikke le, den var faktisk kjempegøy

Og jeg bare "det hadde jo vært ganske kult da, hvis det skjedde!".

Men så tenkte jeg "men, det skjer selvfølgelig ikke i virkeligheten."

Hvilket seriøst er et klart signal på at min akademiske karriere har ødelagt meg. Før ville jeg lett innbillt meg selv at noe slikt var fullstendig mulig.

Og det tror jeg egentlig er moralen i dette blogginnlegget: ikke ta en høyere utdannelse. Vi bor i Norge. Håndtverkere tjener mer enn akademikere. Dropp studielån, det psykiske stresset som er eksamen, og et liv som Et Kritisk Individ Som Krever Evidens For Alt De Tror På og søk jobb på Rimi.

Btw så tror jeg at jeg skal gå over på juss til neste år.

Jeg vet, jeg er sannsynligvis en underbevisst masochist.

Snakkes =)