A long way gone: langturen, del 3

Det er en strålende vakker vårdag, jeg er, uten noen spesiell grunn bortsett fra at jeg bare har det bra i livet sånn generelt, i ekstremt godt humør, og, om ikke det var nok, så har jeg bestemt meg for å skrive om tredje og siste del av langturen. Og hva kan vel være bedre enn det?

So, to pick up where I left of...etter to uker i tredje verdenish tilstander kom vi til Roatan, som er ei øy som tilhører Honduras. I taxien på vei fra flyplassen gjorde ting som bensinstasjoner, hus med maling, og ordentlige veier Linda, Kristine og meg utrolig begeistra. Ikke for å snakke om synet av andre hvite mennesker! Vi ankom så Luna Beach Resort, og de hadde søppelkasser og is og rennende vann og do man kunne skylle ned så mye man bare ville (i Puerto Lempira levde vi etter regelen "if it`s yellow let it mellow, if it`s brown flush it down"), og folk snakka engelsk. Det var fantastisk. Vi bestilte hamburger og pommes frites og tilbrakte dagene, for å gjøre en lang historie kort, med å sole oss, spise, og bade.
Siste dagen var en del av oss jentene så seriøst solbrente at vi fant ut at å tilbringe en dag til i sola var sånn halveis uforsvarlig. Sååå, vi dro på oppdagelsesferd i byen, som var full av hippiesurfertype turister og lokale selgere. Som vi ser på bildet ovenfor frista foreksempel kjolene de solgte, og Astrid og Linda lot seg ikke stoppe av at de måtte prøve klærne i gata.
Så dro vi altså videre til NYC, og det var good times, for å si det sånn. Folk driver stadig å spør meg om hva slags severdigheter jeg så, og det er litt flaut, for vi tilbrakte egentlig mesteparten av tida med å shoppe. MEN, vi så faktisk ground zero. Det er det jeg pleier å si når folk spør, at vi så ground zero. Og så tar jeg ikke med det at vi teknisk sett bare så ground zero fordi den lå ved siden av outlet butikken century 21...
Men vi tilbrakte en god del tid på subwayen, og det er jo på en måte nesten en severdighet i seg selv, eller hva?
Også var vi på Times Square. Det var skikkelig kult, så stort og lysende og akkurat som på film. Og hvis noen lurer så er jakka jeg går med et av de veldig mange plaggene jeg kjøpte på Urban Outfitters. En annen ting vi gjorde i NYC var å gå ut og spise. På bildet ovenfor ser vi Linn og Kristian på en vitenamesisk restaurant. Det var skikkelig koselig der, men det aller, aller beste av alle de mataktige stedene var Whole Foods. Whole Foods var så fantastisk, i den grad at jeg vil bo der eller dø der eller noe sånt. Iallefall nesten.

Og hvis du lurer på hva Whole Foods er så er det en av de veldig få matbutikkene på Manhattan. Den har kun økologiske varer, alt er fint og delikat og STORT, og på morgenen var det en deilig frokostbuffet med amerikansktype frokost. Men favoritten min var kakedisken, som Cecilie og Astrid her poser forann. Denne dagen brukte vi seriøst nesten en time på å gå rundt og se på maten. Jeg har btw hørt at kjendiser tilogmed drar på Whole Foods. Vi så dessverre ingen, men den første dagen så Linn og meg en veldig kjekk gutt. Sånn filmstjernekjekk. Han likna på en noen år eldre Robert Pattinsson, minus alle fjortisfansa.

Og så, da vi satt og spiste, så vi ei utrolig pen jente, hun så ut som en filmstjerne hun og, og Linn og meg bare, "oj, hun var pen!". Og så kom han superkjekke gutten opp, og han var selvfølgelig kjæresten til den ekstremt pene jenta! Og det var bare litt vittig, og de var bare så sykt pene at vi fikk lyst til å ta et bilde av dem. Kanskje aller mest ham, egentlig, men uansett...

"Vi kan si vi er modellagenter!"

"Eller vil lage en database over verdens peneste mennesker."

"Eller at alle i Norge er stygge, så vi er ikke vant til pene folk!"

Forslagene Linn og meg kom opp med (Cathrine og Kristian var også tilstede, men de var liksom ikke like engasjerte) til hvorfor vi skulle ta bilde av paret var mange. Til slutt fant vi ut at vi bare måtte gå hend og gjøre det.

Meg: "Um, hi, we`re from Norway (som om det forklarer alt...) and we`re wondering if we could take your picture?"

Pen dame: Why? (på en skikkelig hyggelig måte. Hun og kjæresten var ikke bare pene, de virka skikkelig koselige!)

Linn: "You just look like such a great couple!"

Pen dame: Yay! (gjør ironisk gangster bevegelse.)

Begge: (gjør seg klare til å bli avbilda.)

Linn: (skal ta bildet) ååå, battery`s dead!

meg: Ok, we can use mine! (finner frem kameraet og tar bildet.) Thank you so much!

Pent par: You`re welcome. Bye!

Random, litt mer ordinært utseende mann som sitter med kona si: (ironisk) Do you want to take a picture of us too?

meg: (blir litt flau) um... (og så gikk vi og shoppa på Urban Outfitters.)Bildet ovenfor er btw nesten et bilde av en til severdighet. Det var en dag Astrid, Cecilie og meg gikk alene i NYC, fordi vi brukte så lang tid på Whole Foods at de som satt oppe og venta på oss trodde vi hadde gått. Og vi er liksom ikke helt erfarne innen ferdsel alene i NYC, men så fant vi altså en taxi og kjørte til 5th avenue. Og her trodde vi at vi så Rockefeller Center, så vi bare "yay, da tar vi bilde!", og det var liksom ganske kaldt og regnete, men vi måtte jo ta det når det var en så berømt bygning. Og så viste det seg selvfølgelig at vi hadde misforstått, det var en annen random bygning.

Vi fant uansett de andre etterhvert, og da gikk vi på Saks. Det var kjempegøy, vi ble sminka av menn som brukte mer rouge enn det vi selv gjorde til vanlig. Også dro vi til skoavdelinga. Det var et paradis av vakre, vakre sko.

Men Hans og Ole var ikke like begeistra, de var mer sånn, "dette er teit, dere kan få helt like sko for 400 kroner!" Gutter, altså, de er bra til mye, men det er enkelte ting de ikke forstår...

Siste kvelden i NYC fant vi ut at vi skulle leie en limosin, pynte oss, og kjøre rundt på Manhattan! Her ovenfor poser oss jentene, alle med nyinnkjøpte klær. For når vi skulle kjøre med limo så måtte vi bare kjøpe nye klær, vi hadde ikke noe valg engang...Vi fikk tilogmed kjørt over Brooklyn Bridge, så der ser dere, en severdighet til! Og jeg som sa vi hadde sett få ting i NYC? Jeg hadde jo totalt feil...vi kunne jo nesten skrevet ei bok eller noe, så mye som vi så!

Dagen etter disse bildene ble tatt reiste vi altså hjem til Norge. Det var litt trist. Men samtidig deilig å komme hjem, og, for min del, snakke med familien min på første gang på en måned. Og nå venter de siste tre og en halv ukene igjen på Toppen - og det er jo altså altfor kort tid, er helt vilt faktisk, men tror vi kommer til å ha det fantastisk fint sammen disse siste ukene.

Klemmer

A long way gone: langturen, del 2 (+ litt mugne detaljer fra Toppen)

Hei, hei, nå er jeg altså tilbake på Hedmarktoppen igjen. Cecilie og meg fikk tidenes velkomst da vi kom opp til skolen. Vi har nemlig hatt et lite muggproblem på rommet vårt i vinter, noe som har resultert i hyppige overnattingsbesøk i Kristines luksusleilighet. Vi trodde vaktmesteren skulle fikse det når vi var borte, og gleda oss skikkelig til et muggfritt rom. Jeg mener, hva mer kan to søte (snart) twentysomethings ønske seg?

MEN, så ble vi altså møtt av nesten jungelaktige tilstander! Muggen hadde spredd seg, og, ikke minst, den hadde fått hår, hvilket er så ekkelt at jeg faktisk må legge den på (den stadig lengre) lista over Veldig Ekle Ting som har hendt med meg i livet mitt. Uansett, vaktmesteren hadde måttet vente på noen greier før han fiksa det eller noe, så vi har fått nytt rom, og det var faktisk litt trist i begynnelsen, men nå har vi fått ordna oss til, og, ehm, det ser nesten helt likt ut som det forrige, og er faktisk bare to rom vekke fra det, så, jeg tror vi kommer til å overleve dette...

Mugg eller ikke mugg, vi har det uansett helt fantastisk bostandardsmessig bra her i Norge sammmenlikna med Honduras, noe jeg nevner fordi jeg nå tenkte jeg skulle skrive litt om hvordan det var i Ahuas. Sånn hvis du er veldig interessert og slikt så er Ahuas en forholdsvis liten landsby hvor broren til Gunnleik, Jarle, og kona hans driver en DTS. Den ligger mer inni landet, alle bortsett fra drugfolka (og alle vet hvem de er, inkludert politiet), var fattige, og kuer, høner, og hester gikk fritt omkring. Vi jentene måtte ikle oss skjørt som gikk forbi knærne, og det var jo altså litt småplagsomt, for eksempel når du typisk sitter eller noe er det lett at skjørtet heiser seg opp litt over knærne, og da har du plutselig fem innfødte som kaster lårene dine suggestive blikk. Oh, joy.

Dag to i Ahuas delte vi oss opp to og to for å bo hos lokale familier. Jeg var sammen med Irene, og vi var litt smånervøse begge to da vi ble geleida inn i et bittelite trehus befolka av en hel miskitofamilie. Men vi var heldige, familien ”vår” var veldig koselig. De var også veldig pratsomme, men før noen kommer med kommentarer av typen ”ha ha, da passa vel du godt inn, Malene,” så må jeg si at de ikke kunne engelsk. Irene kunne heldigvis en del spansk, så hun fikk snakka mye dem.
Her er altså to bilder av huset, pluss bilde av den andre roomien til Irene og meg...

Familien besto forøvrig av et ektepar i 50-årene, deres tre yngste (av ni!) barn; en gutt på atten og to jenter på 20 og 24. Jenta på 20 hadde ei datter på fire, og hun på 24 hadde tre barn i aldrene åtte, seks, og ett. Utrolig søte barn, men hvor fedrene deres var fikk vi aldri greie på. I og med at de fleste var kristne ble vi egentlig litt overraska over hvor mange alenemødre det var i byen, men dette har visst mye sammenheng med at det er en veldig macho-kultur i Honduras med menn som dessverre ikke tar helt ansvar for avkommet sitt…

(deler av) min honduranske familie!

Moren i familien var bare verdens skjønneste dame, jeg ble skikkelig glad i henne. Hun var opptatt av at Irene og meg skulle lære om deres skikker, så vi fikk være med på blant annet gulvvask, matlagning, og klessvask.

Med unntak av de stekte bananene var maten vi fikk foressten kjempegod, men likevel var måltidene noe vi så frem til med blandede følelser. Vi fikk nemlig helt gedigne porsjoner og orka seriøst aldri all maten vår. Det var skikkelig ille, vi gav dem riktignok matpenger, men uansett visste vi jo at disse folkene ikke hadde allverdens med penger.

Og dagens frokost er bønnestuing, stekte bananer, og egg!

Ikke engang Irene visste hva ”mett” var på spansk, så det greide vi ikke å forklare, men et spansk ord vi derimot begge mestra bra, takket være at naturlige årsaker førte til at vi av og til MÅTTE finne ut av det, var det spanske ordet for do, ”banjo”. Siden dette var et av de veldig få spanske orda jeg kunne var jeg nesten litt stolt de gangene jeg vifta med min medbrakte dorull og sa ”banjo, banjo” imens jeg gikk hendt til familiens utedo (som btw sto midt ute på et tun, litt sånn i midten av alle husene i nabolaget). MEN, etter ei lita stund ble denne stoltheten snudd til…flauhet. For familien vi bodde hos gikk seriøst aldri på do, og det er ingen overdrivelse, under hele oppholdet så jeg ikke en eneste gang at noen utenom Irene og meg brukte den doen! Også kommenterte de at vi gikk så mye på do! Det var nesten så vi begynte å lure på om Moskitoer hadde spesielle biologiske forutsetninger som gjorde at de bare trengte å gå på do ca. hver tredje dag eller noe.

Men da vi kom tilbake på basen fikk vi løst hele domysteriet: miskitofolkene syntes det er veldig flaut å gå på do, og er derfor ekstremt diskret med sine do-besøk. Og jeg må si jeg nesten beundrer noen som greier å være så diskret at de kan gå på en utedo tre hus har utsikt til uten at noen ser det.

Familien vi bodde hos var så søte da vi dro, btw, de sa de syntes det var veldig trist at vi ikke kunne være der lenger, og at de gledet seg til å møtes igjen i himmelen. Det at disse menneskene, som levde så totalt forskjellige liv fra Irene og meg, hadde troen til felles med oss, syntes jeg var utrolig kult. Vi pleide å be alle sammen om kvelden før vi la oss, og det var bare en veldig fin opplevelse.

Resten av uka vår i Ahuas bodde vi på DTS basen. Vi dro på veldig mange ungdomsmøter, og det var jo altså ganske interessant å observere hvordan møtene var der kontra de jeg er vant til hjemme. En ting de virkelig elska i denne byen var lydanleggene sine, og det gjør de vel for så vidt ofte hjemme også, men forskjellen var at 1)hadde du lydanlegg brukte du det uansett, samme om forsamlingen besto av tjue personer og tok sted i et lite rom, og 2)lydanleggene var ekstremt dårlige og skurrete, noe som egentlig er ganske distraherende når du for eksempel skal synge lovsang. Men, Gud er den samme i Norge og Honduras, og det er jo det viktigste ;)

Basen. Vi jentene sov i andre etasje, guttene i første, vegg i vegg med en barneskole...

Nærmeste nabo til basen.

Utsikt til utedoen en tidlig morgen.

Klatring i kokosnøttrær er en vanlig oppgave for lokale barn...

Daniel bestemte seg for å prøve å klatre litt i trær han også, og det var veldig gøy - helt til han fant ut at han egentlig ikke ante hvordan han skulle komme seg ned igjen...
Rydding i hagen til lokale folk
Camilla og Elene i myggnettingteltene, mozzie domes, som vi sov i.

På søndagen skulle alle fordeles til ulike menigheter, og Camilla, Ole og meg dro til den katolske kirken. Mannen med rød lue på bildet nedenfor er presten (!) Jeg turte ikke ta bilde av selve kirka, men den var malt i diverse pastellfarger og dekorert med masse bilder av en modellpen, nordisk utseende Jesus. Vi sang noen norske sanger, noe som var litt småpinlig, vi sto liksom bare der foran en stirrende forsamling og sang. Men presten takket oss pent etterpå og skrev ned navnene våre, slik at han kunne huske dem og kanskje oppkalle et av barna sine etter oss, og de plukka ned kokosnøtter til oss etterpå og greier.
Alternativ kirkekaffe

Senere denne dagen hadde vi, i samarbeid med DTS-elevene, et barnemøte.

Etterpå hadde vi en skikkelig ”Jesus metter fem tusen” opplevelse, for vi skulle liksom gå videre og spise et sted, men barna bare fulgte etter! Da vi satt oss ned på benkene utenfor huset vi skulle spise ved stilte de seg rundt oss på alle sider og bare stirra. Og vår fantastiske, 100 prosent spansktalende medelev, Eva, forklarte dem liksom at de måtte gå, men de bare fortsatte å stå der. Og så fikk noen av oss den –ærlig talt utrolig dårlige – ideen at vi kunne late som om vi sov. Men da vi åpna øynene igjen sto de bare ennå nærmere, sånn egentlig litt ekkelt nærme. Til slutt måtte DTS-elevene sette opp et Jesusstykke for å avlede dem.

Ahuas var altså en interessant opplevelse, å leve et sted så annerledes enn det jeg var vant til var noe jeg tror jeg virkelig vokste på, både åndelig og mentalt sett. Det var litt tøft, og vi trengte ikke å fake glade hadetsmil da vi dro, for å si det sånn, men vi fikk være til velsignelse for andre mennesker, og jeg ville ikke vært den tiden foruten…Resten av turen, altså Roatan og NYC, tror jeg at jeg skriver om en annen dag...nå venter andre spennende aktiviteter, som leilighetssjakt og vasketjeneste (whii!)

Hugs <3

A long way gone: langturen, del 1

Ooog, da var jeg tilbake i Kristiansand, etter en måneds reising. Deilig - og litt rart - å være hjemme i Norge igjen. Dette har vært både den verste og den beste turen jeg noen gang har vært på. Den verste fordi vi opplevde utfordrende situasjoner, jobba hardt, og alt var så sykt annerledes enn det noen av oss var vant til. Ekstrem varme, bønnestuing 24\7, ting som aldri skjedde når det skulle, you name it. Det er klart man blir litt LEI. Men den har også - og mest av alt - vært den beste turen, fordi jeg har opplevd så utrolig mye spennende og annerledes, jeg har vært sammen med en gjeng fantastiske mennesker, og, ikke minst, jeg har vokst veldig mye.

Anyways, vi dro altså først til North Carolina, til en mann som heter Ken Helser. Han, kona Linda, og sønnen deres Jonathan og kona hans Melissa, driver, sammen med tre "interns" (sivilarbeiderish typer), et slags retreatsted som heter "A place for the heart". (mer info om dem og om stedet på hjemmesida deres, http://www.aplacefortheheart.org/) Dette er seriøst et av de beste stedene jeg noen gang har vært på! Folka der bare gav oss så utrolig mye kjærlighet, det var helt vilt! Linda Helser eller noen av guttene lagde og serverte maten, og den var seriøst KJEMPEGOD, og vi fikk dessert gjennomsnittlig to ganger per dag, i tillegg til cookies som snacks. Og undervisningen var fantastisk, Ken Helser er både en utrolig god og utrolig vis mann. Han kom med profetiske ord fra Gud til hver person i klassen, og lærte oss mye om Guds stemme.
Favorittsitater fra Ken Helser:

"God wants to speak to you more than you want to listen!"

"You can hear God in everything and miss him in anything."

"It doesn`t matter what you do, but who you become, because when you become who you`re

supposed to be you`ll do what you`re supposed to do!"
Lunsj =) Hair and makeup-session...

Jentehytta <3
Eva var førstemann som fikk den berømmelige tabbehatten ;)
Dagens dessert nummer en, banana cream pie, etterfulgte en deilig tacolunsj.
Klassen er klar for undervisning!Det var også utrolig digg bare å være i USA igjen. Etter å ha tilbrakt store deler av barndommen min der føles det halvveis som det andre hjemlandet mitt. En av favorittgreiene mine var da vi gikk på Wall-Mart og løp rundt og hoppet av glede over de billige maskaraene og sjampoene, ikke for å snakke om OREOENE. Og jeg gikk rundt og så på granola bars og gedigne melkekartonger og sånn ekkel beef jerky jeg aldri har smakt på, grunnet være dens allerede nevnte ekkelhet, og alt sammen minna meg om et eller annet fra da jeg bodde i USA. Det var skikkelig koselig, bare kanskje ikke for de jeg gikk sammen med, siden jeg begynte å hvine og si "den minner meg om da jeg..." forbi ca. hver andre gjenstand jeg så. Good times.
Din helt egen Edward! De som sier USA er landet hvor alt er mulig har så sykt RETT!

Jonathan, Melissa, og internsa hadde lovsang og bønn med oss om kvelden, og det var veldig fint. Jonathan og Melissa pleide å ha med seg de utrolig søte barna deres, Cadance Zion og Haven Jerusalem, (I know! Amerikanere har mye kulere navn enn oss!) og den siste kvelden gikk Haven, på eget intiativ, rundt og ba for oss! Det var utrolig nydelig. Jonathan og en av internsa, Joel Case, har btw begge utgitt CDer, og jeg anbefaler på det sterkeste å sjekke ut musikken deres. Jeg er veldig kresen når det gjelder lovsang og generelt sett liker jeg ikke meste av det jeg hører, men disse gutta er seriøst flinke.

Som dere muligens fikk en liten anelse om trivdes vi ganske så godt i NC, og mange var veldig triste da vi dro derfra. Jeg var mest trøtt, for klokka var to på natta, men da vi kom på flyplassen gikk dette over, og jeg ble bare skikkelig gira, hvilket fikk meg til å for eksempel si "bombe" og "terrorist" flere ganger. Høyt. Men ingen securityfolk merka det, kanskje de var for opptatt av buksene mine...jeg hadde nemlig på meg sånne haremsbukser. Jeg er egentlig litt prinsipielt imot haremsbukser, fordi jeg mener (som jeg har sagt så mange ganger før) at det er galt å gå med stygge klær bare fordi de er moderne, men mamma kjøpte dem faktisk til meg. Og de er veldig veldig behagelige, og dessutten greie å ha i Myggstikkernes hjemland, Honduras, fordi de dekker hele bena, men også er så luftige. Men uansett, securitydama, som, etter ansiktsutrykket å dømme så ut som om hun gikk rundt og drakk sitronsaft ca. syv ganger i timen, kommenterte sarkastisk at de var "interesting".

Ei random 50+ dame som skulle til Atlanta med mannen sin, (som sa han ønske han skulle på fly med oss) sa hun likte de, da, så der har jeg noe å trøste meg med...Vi flydde iallefall til Houston, så jeg har nå faktisk vært i Texas. På en måte.

På flyet til Roatan (øy som tilhører Honduras) greide min faste flysetebuddy Ole og meg å skremme bort vår ANDRE person. Den første, dama som satt ved siden av oss på vei til USA, virka hyggelig innstilt mot oss i begynnelsen, men hun flytta seg etter noen timer. Mannen i Texas var sur fra starten av, så det tok ikke lang tid før han dro...og alle gav MEG skylda, men jeg satt faktisk ikke der å prata med meg selv, vi var liksom omringa av klassen på alle sider, og når du skal på tur og de viser en kjedelig film og du er glad og overtrøtt og alt det der er det ikke rart at det kanskje blir litt livlig og folk lener seg over setekantene og snakker litt høyere enn strengt nok nødvendig. Så jeg beklager på vegna av alle for de plagsomme norske ungdommene som bråkte sånn...

På Roatan venta et nytt, charta fly, som dere ser bildet av nedenfor. Hvis du syntes det ser litt gammelt ut har du rett, for det er fra 50-tallet!

Å fly med fly fra 50-tallet fikk meg til å innse hvorfor alle elska å fly i gamle dager (sånn i tillegg til at det var En Ny Greie): flyene var jo kjempebehagelige! Setene var kjempemyke og sto langt fra hverandre, så du hadde god benplass, og du kunne også ta de helt bak. DIGG!

Så, etter en to timers flytur, landa vi i Puerto Lempira, som er den største byen i La Mosquitia, området vi skulle være i under hele oppholdet. La Mosquitia er den fattigste og minst utviklede delen av Honduras. For det meste er det bare...skog. Eller sletter. Her har vi akkurat landa, og er på vei til barnehjemmet.

Det at Puerto Lempira er den største byen i området betyr ikke at den var spesielt stor. En av de amerikanske voluntørene jeg snakka med tippa det var rundt 10 000 innbyggere, det er vanskelig å få et eksakt antall. Og vi skulle altså bo og jobbe på et barnehjem der.

Å være på barnehjemmet og jobbe var gøy, men til tider også slitsomt. Barna var utrolig søte, og de fikk alt de trengte av mat og skolegang, men du merka at de manglet en mamma og en pappa av måten de kasta seg over oss på. Mange hadda havna der på grunn av mishandling hjemme, eller de var tidligere gatebarn. Andre var blitt sendt der fordi foreldrene ikke hadde råd til å ta vare på dem. Miljøet barna seg imellom var også ganske tøft, spesielt blant de litt eldre.

Bespitzia, min nye BFF. Ja, jeg vurderte å ta henne med i kofferten...

Selv om vi ikke snakka samme språk, og jeg ikke alltid visste hva jeg skulle gjøre i ulike situasjoner opplevde jeg det som fantastisk fint å kunne gi kjærlighet til disse barna.

Vi gikk også rundt og jobbet frivillig andre steder i byen, for eksempel vaska vi sykehuset. Da jeg møtte kulturulikheter mellom Norge og Honduras kunne de av og til irritere meg litt, men jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke være dømmende. Det var derimot en ting jeg faktisk ble veldig provosert over, og det var følgende: Sykehusets vaskevaner. De HADDE ei vaskedame, men hun vaska bare i ganga. Og på kontorene til sykehusledelsen. Og i inngangspartiet. Ikke for å snakke om personaldoen.

Men barneavdelinga på sykehuset? NEVER. De opprinnelige mintgrønne veggene var seriøst brungrønne, og noen steder var det sopp man måtte skrape vekk...da jeg sto der, og vaska med en kost som hadde ei t-skjorte dyppa i kaldt vann og vaskepulver knytta rundt seg, hadde jeg min første ever dagdrøm om vasking. Jeg fantaserte om hvordan jeg skulle komme inn med klor og ordentlige mopper og varmt vann og vaskemiddel og bare sterilisere hele sykehuset. Linda og skrubbekosten - det tok over en time å vaske dette badet!

En annen interessant oppgave vi hadde på sykehuset var å lage stensiler til skilt vi skulle male. For å gjøre dette måtte vi kutte ut de forhåndstegne bokstavene med skalpell, og gjett hvor vi skulle kutte disse bokstavene ut? På et likbord. I. Kid. You. Not.

Linn og Astrid er up for the challenge! Vi fant tilogmed noen veldig mistenkelige røde flekker som mest sannsynlig var blod.

Men for å være ærlig så var det faktisk ikke så ille som man ville ha trodd. Jeg mener, hadde en person kommet bort til meg for noen måneder siden og sagt "i Honduras skal du kutte ut bokstaver til et skilt på et bord det har ligget døde mennesker på," hadde jeg unektelig blitt veldig frika ut. Men når det skjedde var det liksom bare...Honduras.

"Bare Honduras" var også ting som at de ikke hadde EN ENESTE søppelkasse i hele byen, at barna løp rundt alene overalt og at system var et fremmedord. Enkelte ting, som søppelgreia, og det faktum at du måtte ta med deg medbrakt dopapir hvor enn du gikk, siden ingen så ut til å ha dette, var ting jeg ikke likte så godt. Men det var noen ting jeg likte. Som det at folk var så avslappa der. De stressa aldri, bare gjorde alt i et rolig og behagelig tempo. Det var fantastisk. Jeg tror jeg er en u-landstype person når det gjelder tid. Jeg har strevd hele livet mitt med at jeg alltid kommer for sent til ting, og så kommer jeg til et land hvor dette faktisk er normen. I likey!Selv om det finnes kanskje litt grenser...bildet ovenfor viser oss siste dagen vår i Puerto Lempira. Vi skulle ta båt videre til Ahuas, en bitteliten landsby enda lengre inne i landet, og den skulle komme halv åtte. Men da vi kom på havna kom det aldri noen båt, det kom en mann og sa at han hadde ansvar for oss og at båten kom klokka ti. Og så kom det en annen mann og sa at han hadde ansvar for oss, og at vi måtte ta to båter, for vi var for mange, og, ja, det hele var bare et eneste rot og vi fikk ikke dradd før i tolvtida.

Jeg smiler på bildet, for jeg syntes egentlig det var ganske koselig å være noen ekstra timer i Puerto Lempira, og det gjør jo altså Anne Marie også, men de fleste andre var ikke like begeistra for den Honduras-tid greia som meg (faktisk var ingen like begeistra for Honduras-tid som meg. De syntes den var kjempeplagsom.) Og jeg ble lei sånn etter tre-fire timer, jeg også. Men som sagt kom vi oss jo til Ahuas til slutt, men det tror jeg at jeg skriver om imorgen eller noe, for nå har dette innlegget blitt veldig langt, og jeg håper jeg ikke har kjedet livet av noen, men jeg har bare så mye å fortelle...

Klemmer fra meg <3