Noen ganger må vi grave i de råtne bladene for å finne blåveisen

Her om dagen gikk jeg fra Rema 1000 til busstoppet, hendene fulle av bæreposer med mat. Det var tungt, to av posene holdt på å revne, og jeg syntes egentlig litt synd på meg selv der jeg gikk. Posene var så utrolig tunge, og jeg var bare ei stakkars, ikke spesielt sterk jente uten bil. I et gatekryss så jeg en narkoman som sto og solgte det der bladet sitt. Vel, nå trenger jeg iallefall ikke ha dårlig samvittighet for å ikke kjøpe det, tenkte jeg. Jeg hadde faktisk ikke ledige hender til det!

På vei over gangfeltet revnet faktisk den ene posen, og en boks med sjampinjong falt ut. Jeg snudde meg for å plukke den opp, og fikk øye på den narkomane igjen. Plutselig slo absurditeten i situasjonen min seg. Like ved meg sto det et menneske som måtte stå ute hver eneste dag og virkelig streve for å få nok til livets opphold, også drev jeg å syntes synd på meg selv fordi jeg hadde så mange bæreposer fulle av mat!

Jeg tror vi av og til trenger å minne oss selv på hvor heldige vi er. Glede oss over stipendpengene istedenfor å være triste for at vi ikke kan kjøpe tre par nye sko, sette pris på hvor godt det er å komme inn i varmen heller enn å klage på været. Legge merke til den fine, vakre verden som er rundt oss istedenfor å være irriterte for at bussen ikke kommer. Noen ganger må vi rett og slett grave litt i de stygge, råtne bladene for å få øye på de vakre blåveisene.

Cheers =)