Hvordan jeg endte opp med å klippe av meg cirka alt håret mitt:

For det første bestemte jeg meg for å IKKE dra på forelesningen i ex phil etter seminargruppa idag. Jeg vet, jeg er verdens mest bortskjemte student, jeg syntes fire timer i strekk er lenge, liksom. Uansett, jeg satte meg altså på bussen, men etter å ha kjørt i cirka ett minutt fikk jeg en innskytelse. Jeg får det av og til, og egentlig pleier de ikke til å lede til noe bra, men jeg handler ALLTID etter dem uansett. For å si det sånn, den eneste grunnen til at jeg ikke har en tatovering er fordi den tatoveringssjappa i København ikke hadde noen fine tatoveringer å velge mellom.

Så, jeg går av bussen (dette var like ved fløyen, hvis noen vil se det for seg inni seg. Eller bare liker å vite hvor jeg befinner meg.), går inn på Eva og Adam (eller er det motsatt? Samme det.), og sier at jeg vil klippe meg. Kort. Jeg er ikke redd for å få det kort, var mine nøyaktige ord.

Bare at da jeg satt meg ned i frisørstolen og frisøren begynte å klippe klippe klippe kjente jeg hvordan frykten grep tak i meg. Lange hårtuster falt nedover gulvet, og jeg bare ok, hva er det jeg gjør nå?

Men det ble fint, liksom. Tror jeg. Bare VELDIG uvant. Jeg driver hele tida å ser på meg selv i speilet og får minisjokk hver eneste gang. Så til alle dere som så meg speile meg i alle butikkvindu da jeg gikk hjem fra frisøren: jeg er egentlig ikke så overfladisk til vanlig.

Eller når jeg tenker meg om så er jeg faktisk det. Men uansett, jeg får legge ut et bilde, så mamma kan berolige seg med at det ikke ser helt insane ut. Inntil da får du trøste deg med at det er cirka samme hårsveis som den jeg hadde da jeg var fire.

Men nå må jeg gå og lese på ex. facen. Sees =)