A long way gone: langturen, del 1

Ooog, da var jeg tilbake i Kristiansand, etter en måneds reising. Deilig - og litt rart - å være hjemme i Norge igjen. Dette har vært både den verste og den beste turen jeg noen gang har vært på. Den verste fordi vi opplevde utfordrende situasjoner, jobba hardt, og alt var så sykt annerledes enn det noen av oss var vant til. Ekstrem varme, bønnestuing 24\7, ting som aldri skjedde når det skulle, you name it. Det er klart man blir litt LEI. Men den har også - og mest av alt - vært den beste turen, fordi jeg har opplevd så utrolig mye spennende og annerledes, jeg har vært sammen med en gjeng fantastiske mennesker, og, ikke minst, jeg har vokst veldig mye.

Anyways, vi dro altså først til North Carolina, til en mann som heter Ken Helser. Han, kona Linda, og sønnen deres Jonathan og kona hans Melissa, driver, sammen med tre "interns" (sivilarbeiderish typer), et slags retreatsted som heter "A place for the heart". (mer info om dem og om stedet på hjemmesida deres, http://www.aplacefortheheart.org/) Dette er seriøst et av de beste stedene jeg noen gang har vært på! Folka der bare gav oss så utrolig mye kjærlighet, det var helt vilt! Linda Helser eller noen av guttene lagde og serverte maten, og den var seriøst KJEMPEGOD, og vi fikk dessert gjennomsnittlig to ganger per dag, i tillegg til cookies som snacks. Og undervisningen var fantastisk, Ken Helser er både en utrolig god og utrolig vis mann. Han kom med profetiske ord fra Gud til hver person i klassen, og lærte oss mye om Guds stemme.
Favorittsitater fra Ken Helser:

"God wants to speak to you more than you want to listen!"

"You can hear God in everything and miss him in anything."

"It doesn`t matter what you do, but who you become, because when you become who you`re

supposed to be you`ll do what you`re supposed to do!"
Lunsj =) Hair and makeup-session...

Jentehytta <3
Eva var førstemann som fikk den berømmelige tabbehatten ;)
Dagens dessert nummer en, banana cream pie, etterfulgte en deilig tacolunsj.
Klassen er klar for undervisning!Det var også utrolig digg bare å være i USA igjen. Etter å ha tilbrakt store deler av barndommen min der føles det halvveis som det andre hjemlandet mitt. En av favorittgreiene mine var da vi gikk på Wall-Mart og løp rundt og hoppet av glede over de billige maskaraene og sjampoene, ikke for å snakke om OREOENE. Og jeg gikk rundt og så på granola bars og gedigne melkekartonger og sånn ekkel beef jerky jeg aldri har smakt på, grunnet være dens allerede nevnte ekkelhet, og alt sammen minna meg om et eller annet fra da jeg bodde i USA. Det var skikkelig koselig, bare kanskje ikke for de jeg gikk sammen med, siden jeg begynte å hvine og si "den minner meg om da jeg..." forbi ca. hver andre gjenstand jeg så. Good times.
Din helt egen Edward! De som sier USA er landet hvor alt er mulig har så sykt RETT!

Jonathan, Melissa, og internsa hadde lovsang og bønn med oss om kvelden, og det var veldig fint. Jonathan og Melissa pleide å ha med seg de utrolig søte barna deres, Cadance Zion og Haven Jerusalem, (I know! Amerikanere har mye kulere navn enn oss!) og den siste kvelden gikk Haven, på eget intiativ, rundt og ba for oss! Det var utrolig nydelig. Jonathan og en av internsa, Joel Case, har btw begge utgitt CDer, og jeg anbefaler på det sterkeste å sjekke ut musikken deres. Jeg er veldig kresen når det gjelder lovsang og generelt sett liker jeg ikke meste av det jeg hører, men disse gutta er seriøst flinke.

Som dere muligens fikk en liten anelse om trivdes vi ganske så godt i NC, og mange var veldig triste da vi dro derfra. Jeg var mest trøtt, for klokka var to på natta, men da vi kom på flyplassen gikk dette over, og jeg ble bare skikkelig gira, hvilket fikk meg til å for eksempel si "bombe" og "terrorist" flere ganger. Høyt. Men ingen securityfolk merka det, kanskje de var for opptatt av buksene mine...jeg hadde nemlig på meg sånne haremsbukser. Jeg er egentlig litt prinsipielt imot haremsbukser, fordi jeg mener (som jeg har sagt så mange ganger før) at det er galt å gå med stygge klær bare fordi de er moderne, men mamma kjøpte dem faktisk til meg. Og de er veldig veldig behagelige, og dessutten greie å ha i Myggstikkernes hjemland, Honduras, fordi de dekker hele bena, men også er så luftige. Men uansett, securitydama, som, etter ansiktsutrykket å dømme så ut som om hun gikk rundt og drakk sitronsaft ca. syv ganger i timen, kommenterte sarkastisk at de var "interesting".

Ei random 50+ dame som skulle til Atlanta med mannen sin, (som sa han ønske han skulle på fly med oss) sa hun likte de, da, så der har jeg noe å trøste meg med...Vi flydde iallefall til Houston, så jeg har nå faktisk vært i Texas. På en måte.

På flyet til Roatan (øy som tilhører Honduras) greide min faste flysetebuddy Ole og meg å skremme bort vår ANDRE person. Den første, dama som satt ved siden av oss på vei til USA, virka hyggelig innstilt mot oss i begynnelsen, men hun flytta seg etter noen timer. Mannen i Texas var sur fra starten av, så det tok ikke lang tid før han dro...og alle gav MEG skylda, men jeg satt faktisk ikke der å prata med meg selv, vi var liksom omringa av klassen på alle sider, og når du skal på tur og de viser en kjedelig film og du er glad og overtrøtt og alt det der er det ikke rart at det kanskje blir litt livlig og folk lener seg over setekantene og snakker litt høyere enn strengt nok nødvendig. Så jeg beklager på vegna av alle for de plagsomme norske ungdommene som bråkte sånn...

På Roatan venta et nytt, charta fly, som dere ser bildet av nedenfor. Hvis du syntes det ser litt gammelt ut har du rett, for det er fra 50-tallet!

Å fly med fly fra 50-tallet fikk meg til å innse hvorfor alle elska å fly i gamle dager (sånn i tillegg til at det var En Ny Greie): flyene var jo kjempebehagelige! Setene var kjempemyke og sto langt fra hverandre, så du hadde god benplass, og du kunne også ta de helt bak. DIGG!

Så, etter en to timers flytur, landa vi i Puerto Lempira, som er den største byen i La Mosquitia, området vi skulle være i under hele oppholdet. La Mosquitia er den fattigste og minst utviklede delen av Honduras. For det meste er det bare...skog. Eller sletter. Her har vi akkurat landa, og er på vei til barnehjemmet.

Det at Puerto Lempira er den største byen i området betyr ikke at den var spesielt stor. En av de amerikanske voluntørene jeg snakka med tippa det var rundt 10 000 innbyggere, det er vanskelig å få et eksakt antall. Og vi skulle altså bo og jobbe på et barnehjem der.

Å være på barnehjemmet og jobbe var gøy, men til tider også slitsomt. Barna var utrolig søte, og de fikk alt de trengte av mat og skolegang, men du merka at de manglet en mamma og en pappa av måten de kasta seg over oss på. Mange hadda havna der på grunn av mishandling hjemme, eller de var tidligere gatebarn. Andre var blitt sendt der fordi foreldrene ikke hadde råd til å ta vare på dem. Miljøet barna seg imellom var også ganske tøft, spesielt blant de litt eldre.

Bespitzia, min nye BFF. Ja, jeg vurderte å ta henne med i kofferten...

Selv om vi ikke snakka samme språk, og jeg ikke alltid visste hva jeg skulle gjøre i ulike situasjoner opplevde jeg det som fantastisk fint å kunne gi kjærlighet til disse barna.

Vi gikk også rundt og jobbet frivillig andre steder i byen, for eksempel vaska vi sykehuset. Da jeg møtte kulturulikheter mellom Norge og Honduras kunne de av og til irritere meg litt, men jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke være dømmende. Det var derimot en ting jeg faktisk ble veldig provosert over, og det var følgende: Sykehusets vaskevaner. De HADDE ei vaskedame, men hun vaska bare i ganga. Og på kontorene til sykehusledelsen. Og i inngangspartiet. Ikke for å snakke om personaldoen.

Men barneavdelinga på sykehuset? NEVER. De opprinnelige mintgrønne veggene var seriøst brungrønne, og noen steder var det sopp man måtte skrape vekk...da jeg sto der, og vaska med en kost som hadde ei t-skjorte dyppa i kaldt vann og vaskepulver knytta rundt seg, hadde jeg min første ever dagdrøm om vasking. Jeg fantaserte om hvordan jeg skulle komme inn med klor og ordentlige mopper og varmt vann og vaskemiddel og bare sterilisere hele sykehuset. Linda og skrubbekosten - det tok over en time å vaske dette badet!

En annen interessant oppgave vi hadde på sykehuset var å lage stensiler til skilt vi skulle male. For å gjøre dette måtte vi kutte ut de forhåndstegne bokstavene med skalpell, og gjett hvor vi skulle kutte disse bokstavene ut? På et likbord. I. Kid. You. Not.

Linn og Astrid er up for the challenge! Vi fant tilogmed noen veldig mistenkelige røde flekker som mest sannsynlig var blod.

Men for å være ærlig så var det faktisk ikke så ille som man ville ha trodd. Jeg mener, hadde en person kommet bort til meg for noen måneder siden og sagt "i Honduras skal du kutte ut bokstaver til et skilt på et bord det har ligget døde mennesker på," hadde jeg unektelig blitt veldig frika ut. Men når det skjedde var det liksom bare...Honduras.

"Bare Honduras" var også ting som at de ikke hadde EN ENESTE søppelkasse i hele byen, at barna løp rundt alene overalt og at system var et fremmedord. Enkelte ting, som søppelgreia, og det faktum at du måtte ta med deg medbrakt dopapir hvor enn du gikk, siden ingen så ut til å ha dette, var ting jeg ikke likte så godt. Men det var noen ting jeg likte. Som det at folk var så avslappa der. De stressa aldri, bare gjorde alt i et rolig og behagelig tempo. Det var fantastisk. Jeg tror jeg er en u-landstype person når det gjelder tid. Jeg har strevd hele livet mitt med at jeg alltid kommer for sent til ting, og så kommer jeg til et land hvor dette faktisk er normen. I likey!Selv om det finnes kanskje litt grenser...bildet ovenfor viser oss siste dagen vår i Puerto Lempira. Vi skulle ta båt videre til Ahuas, en bitteliten landsby enda lengre inne i landet, og den skulle komme halv åtte. Men da vi kom på havna kom det aldri noen båt, det kom en mann og sa at han hadde ansvar for oss og at båten kom klokka ti. Og så kom det en annen mann og sa at han hadde ansvar for oss, og at vi måtte ta to båter, for vi var for mange, og, ja, det hele var bare et eneste rot og vi fikk ikke dradd før i tolvtida.

Jeg smiler på bildet, for jeg syntes egentlig det var ganske koselig å være noen ekstra timer i Puerto Lempira, og det gjør jo altså Anne Marie også, men de fleste andre var ikke like begeistra for den Honduras-tid greia som meg (faktisk var ingen like begeistra for Honduras-tid som meg. De syntes den var kjempeplagsom.) Og jeg ble lei sånn etter tre-fire timer, jeg også. Men som sagt kom vi oss jo til Ahuas til slutt, men det tror jeg at jeg skriver om imorgen eller noe, for nå har dette innlegget blitt veldig langt, og jeg håper jeg ikke har kjedet livet av noen, men jeg har bare så mye å fortelle...

Klemmer fra meg <3